Category Archives: Uncategorized

Hva jeg lærte av 2016

Da har vi kommet til slutten av nok et år, et spennende år med hendelser som jeg tror vil dypt påvirke oss som akademikere. Hvis vi zoomer langt ut og prøver å få et blikk over planetens affærer, har nok ikke dette vært et godt år. Tvert imot, det har på mange måter vært et Annus Horribilis. Nordpolen, Antarktis, Nice, Orlando, Paris, Berlin, Aleppo, Brexit, Putin, Duterte, Boris Johnson, Carl I. Hagen, Trump, Mossack Fonseca, Zika. Merriam Webster utpekte i forrige uke “surrealistisk” til årets ord; det er det ordet som oftest ble slått opp i året som gikk.

Men motstand styrker oss også i vår besluttsomhet. Jeg vil dele noen av refleksjonene jeg sitter med nå når vi går inn i julehøytiden.

2016 har gjort det klarere at gode utdanningprogrammer må gi studentene verktøyene som hjelper dem å skille løgn og demagogi fra fakta. “Surrealistisk” kan være årets ord, men årets nyord er postfaktuell. Se også artikkelen min “Dannelse i en postfaktuell tid”.

2016 har gjort det klarere at høyere utdanning trenger å være i kunnskapsfronten om hvordan teknologi påvirker fagene, utdanningene, forskningen og samfunnet rundt oss, også for fag som i utgangpunktet ikke er teknologiske – samfunnsfag, yrkesfag, helsefag, pedagogiske fag, og så videre.  Teknologiutviklingen er en primærdriver for endringene i yrkene vi utdanner til og samfunnet vi forsker på og for, og nå aksellereres den av den sammenfallende fremveksten av massive datavolum, smarttelefoner, appifisering av tjenester, tingenes internett, robotisering og renessansen til mitt eget fagområde, “kunstig intelligens”.

2016 har gjort det klarere at  relevant og anvendt kunnskapsutvikling må være en integrert del av fagmiljøene som leverer utdanningsprogrammer for profesjonsfagene og yrkesfagene.  Samfunnet endrer seg stadig raskere. Det er viktig for fagenes kvalitet og utdanningenes evne til å være relevant at fagmiljøene både er profesjonsaktive og forskningsaktive.

2016 har gjort det klarere at høyere utdanning i Norge trenger å internasjonaliseres. Internasjonalisering styrker kvaliteten på forskning og utdanning, knytter næringsliv og akademia sammen på tvers av grenser, øker studentenes internasjonale kompetanse og forståelse for tverrnasjonale utfordringer og muligheter, styrker innovasjonsevnen og styrker personlig og institusjonell solidaritet.

2016 har gjort det klarere at høyere utdanningsinstitusjoner må digitalisere alle sider ved sine virksomheter.  For det første er universitetene og høgskolene ankerinstitusjoner i en stadig skarpere internasjonalt konkurrerende kunnskapsøkonomi, noe som krever en skarp overgang fra forvaltning til utvikling, fra regnestav til CRM-system.  For det andre gir teknologi nå en mye mer effektive læringsformer.

2016 har gjort det klarere at todelingen av den høyere utdanningssektoren (i universiteter og høgskoler) vi har i Finland, Belgia, Nederland, Tyskland og Norge ikke har noen positive samfunnseffekter. Det er på sin plass å spørre hva den er til for. Den er med på å vedlikeholde en skjev finansieringsstruktur som ikke er bygget på hvor dyktig en institusjon er, men hvilken klasse man tilhører. Binærmodellen er antiliberal, vedlikeholder privilegier, har et proteksjonistisk formål og hindrer innovasjon og utvikling.  

2016 har gjort det klarere at høyere utdanning må organiseres for å dyrke fram institusjonell og faglig diversitet.  I 2016 har jeg vært med på å utvikle en søknad om universitetsakkreditering. Jo mer vi arbeider med forskriftene som setter rammene for vår søknad om å bli universitet, jo klarere blir det at dagens modell reflekterer et  forenklet (og jeg vil si gammeldags) syn på hva et universitet skal være. Det er ikke bra for Norge. Vi bør heller fremme en heterogen, multifasettert sektor, hvor ulike institusjoner kan dyrke sine egenarter i stedet for å bli presset inn i en mal.

2016 har gjort det klarere at universiteter og høgskoler må ta et tydeligere ansvar for å påvirke kunnskapspolitikken. Universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner er ankere som bidrar med trygghet og retning for den norske kunnskapsøkonomien. Det er derfor viktig at de deltar aktivt i den politiske debatten om hvordan disse ankerinstitusjonene best kan utvikles – om den skjer i sosiale medier, i nasjonale arbeidsgrupper, offentlige høringer eller avisene. Skal vi legge skarpt om til Open Science? Fører ikke indikatorbasert styring galt av sted? Er ikke finansieringsmodellen skjev og uheldig? Bør ikke finansieringen av profesjonsrettet forskning styrkes? Er det ikke på tide å bli kvitt todelingen av sektoren?

2016 har gjort det klarere hvor viktig det er at universiteter og høgskoler beholder en etisk og aktivistisk grunnfilosofi, og prøve å finne måter å følge denne opp i praksis. HiOA var en av initiativtakerne til Akademisk dugnad. HiOA var også en av initiativtakerne for Scholars at RIsk i Norge, og vil ønske en ny scholar som trenger omplassering til oss i det nye året. Arbeidet som gjøres for å sikre akademisk frihet er mer presserende enn noensinne, og en kamp vi ikke kan forholde oss passive til.

Til slutt, 2016 har gjordet det klarere for meg  hvor viktig det er å ta vare på seg selv, og huske å ta en pust i bakken. Vi arbeider hardt hele året for å utvikle og formidle viktig kunnskap, og bygge en tryggere, kunnskapsbasert framtid, men som flyvertene forteller oss om og om igjen: Sett på din egen oksygenmaske først, det er bare da du kan hjelpe andre. Derfor, la deg oppsluke av Julekveldsvisa og historien om Snekker Andersen. Gå en tur på ski hvis du kan. Pust inn oksygenet. Lad batteriet. Og kom tilbake, klar til innsats.

Dannelse i en postfaktuell tid

Nylig tvitret det britiske parlamentsmedlemmet Glyn Davies at «personlig har jeg aldri sett på akademikere som ‘eksperter’. Ingen erfaringer med den virkelige verden». Og du husker kanskje at Michael Gove, justisminister under den britiske kampanjen for å forlate EU, uttalte i et intervju på britisk fjernsyn at “jeg tror folk i dette landet har fått nok av eksperter”. Politifact.com, som er en av organisasjonene som sjekker utsagn i den amerikanske politiske valgkampen, mener 70 prosent av Trumps uttalelser er ukorrekte. Til tross for dette bryr ikke velgerne seg, og derfor kunne Trump tidligere i år si at «jeg kunne stå midt på 5th Avenue og skyte noen, og jeg vil ikke miste velgere.”

Hvorfor prater noen politikere ned kunnskap og tyr til usannheter og løgner? Svaret er enkelt, fordi det virker. Kunnskap er makt, selv om kunnskap ikke er faktuell kunnskap, men “fakta” vi har funnet opp selv. På 1500-tallet skrev Niccolò di Bernando dei Machiavelli at politikk handler om makt for maktens skyld, og at en god politiker var en som hadde evnen til å skape illusjoner. Machiavelli regnes av mange som statsvitenskapens far. Og han har til en viss grad rett. Samfunnsutviklingen skapes dessverre til dels av løgner og løgnere. Med falske påstander kan du etablere en ønsket tilstand, en opplevelse av tingenes tilstand som ikke nødvendigvis baserer seg på fakta.

Årets nyord kan være postfaktuell.

Et postfaktuelt samfunn er et samfunn hvor fakta er ikke nødvendigvis er avgjørende for meningen til folk, et samfunn som ikke er interessert i fakta, hvor fakta ikke er viktig, hvor vi ikke kan bli enige om hva som er fakta, og heller ikke er interessert i å bruke metoder som bringer fakta på bordet.

Ordet “postfaktuell” gir inntrykk av at politikk i tidligere tider var faktuell. Det er jo ikke tilfelle, politikk har alltid vært full av løgn og fanteri, også lenge før Machiavellis tid. Men i vår hyperkommuniserende tid er effekten sterkere og mindre predikerbar enn før. World Economic Forum lister digital feilinformasjon, sammen med blant annet terrorisme og naturkatastrofer, som en av verdens store utfordringer, og grunnen er jo opplagt: Feilinformasjon fjerner tilliten mellom mennesker og reduserer vår mulighet til å ta beslutninger på fakta. Feilinformasjon setter demokratiet under press, for demokratiet forutsetter til en viss grad et prinsipp om informerte borgere.

Folkeopplysning, samfunnets dannelse, og en integrering av befolkningen i et identitets- og kommunikasjonsfellesskap, var lenge et politisk prosjekt i Norge med nasjonsbygging og et opplyst demokrati som mål. En velment paternalisme gjenspeilet seg i kulturpolitikken, kinoloven av 1913, kringkastingsloven av 1933, og opprettelsen av NRK. Universitetenes “dannelsesfag” samlet i Examen Philosophicum (eller “forberedende” som det ble kalt), kan sees som en del av det prosjektet. Dannelsesplattformen for våre høyere utdannelsesinstitusjoner blir jevnlig diskutert, langs hele vårt politiske spektrum. I fra SV til Høyre og og til det nyligste eksempelet hvor Arbeiderpartiets strategi for høyere utdanning og forskning, som ble presentert i forrige uke, sier at all “høyere utdanning skal inneholde egne emner i vitenskapsteori, kildekritikk og akademisk tekstarbeid og vitenskapelig metode”.

Det er ikke bare umulig, men også uønsket å prøve å gjenopprette et felles dannelsesbegrep eller felles nasjonal tradisjonsbevissthet i et samfunn som blir stadig mer komplekst, internasjonalt, og flerkulturelt. Mangfold i form, retning og i meninger er viktig for at universitetene skal ha høy kvalitet, høy relevans og stor oppfinnsomhet. Dannelsesprosjektet i dag dreier seg ikke om paternalistisk meningsuniformisme, men å gå til kjernen av universitetenes oppgave, å søke og formidle kunnskap. For å gjøre det må vi utfordre overleverte forutsetninger, synliggjøre det som ligger under overflaten, vise det fruktbare i konfrontasjon med annerledes tankesystemer, og styrke analytisk og kritisk tenkning. I en tradisjon som går tilbake til idealene fra opplysningstiden skal universitetene og høyskolene holde fram prinsippene og fordelene ved en rasjonell søken etter forståelse.

Postfaktuell politikk er et tegn på at vi ikke har gjort et godt nok arbeid med å få politikk og samfunnsutvikling til å være kunnskapsbasert. Det gir oss en tydelig utfordring, vi må komme oss ut fra våre kontorer, konferanser og komiteer, komme oss ut for å sloss. Sloss mot løgn, uetteretterlighet, manipulasjon og kunnskapsforakt.

Om å strekke seg så langt man kan

Er det ikke slik at de endringene vi mest angrer på, er de vi ikke gjorde? De sjansene vi ikke tok? Det er kanskje fordi vi vet så inderlig vel at hvis intet endret seg, ville det ikke være noen sommerfugler.

Det er så enkelt: Hvis du ikke går etter det du ønsker, får du det ikke. Hvis du ikke spør, vil svaret alltid være nei. Hvis du ikke tar et steg framover, vil du alltid bli på samme plass. Hvis du ikke forsøker, vil intet endre seg. Vår gode forfatter, Tor Åge Bringsværd, uttrykte det i navnet på en av sine bøker, «den som har begge beina på jorda står stille». Progresjon, utvikling, er umulig uten endring. Endring er livets lov.

Jeg er priviligert, jeg arbeider med å endre verden! Eller ihvertfall en liten del av den. Høgskolen i Oslo og Akershus har 19 000 studenter og et budsjett på nesten 2 milliarder. Og i disse dager er HiOA i en mye større endringsprosess enn noen ganger før. For det første så endrer hele sektoren seg. Sektoren skal ha en ny struktur, en rekke høgskoler fusjonerer inn i universiteter, finansieringsmodellen er under diskusjon. HiOA har overtatt to forskningsinstitutter, undersøker nå overtakelsen av to til, har gått over til enhetlig ledelse, og ansetter et nytt topplederteam, …. og i dag ble vår nye rektor ansatt.

Som mange av dere vet, var det en nokså intens og lang ansettelsesprosess. Og så gikk det slik at jeg ikke vant. Det er ikke det samme som å tape. For det første er jeg svært glad for at jeg prøvde. Det var et race hvor jeg var med helt til slutt, og hvor ansettelseskomiteen måtte ta flere runder og be om utsettelse på å levere sin innstilling. Selvfølgelig skulle jeg gjerne vunnet, men jeg strakk meg så langt jeg kunne og var en millimeter for kort. Det er OK.

For det andre viste prosessen at HiOA nå er i en toppliga. Det er kult! Dette gleder meg, og det gleder oss som var med i prosessen, for det er gode nyheter for HiOA. Nå skal vi arbeide for at HiOA skal utnytte de mange endringene som kommer, og bli et agendasettende, utfordrende kvalitetsuniversitet for vårt moderne samfunn. Og enten vinden kommer forfra eller bakfra, lener vi oss forover når det blåser kraftig. Ikke sant?

Når vi stanser opp

Jeg flyttet tilbake til Norge for mer enn fem år siden, og siden, ja, siden har livet passert som landskapet utenfor Flytoget. F. og jeg flyttet til Norge først og fremst for at jeg kunne være nærmere familien min, mine foreldre, mine brødre, noen kjære gamle venner, men vi føler vel egentlig at det ikke helt gikk slik. Geografisk nærmere, ja, men ikke så mye sammen som vi hadde håpet. Og feilen er min, den er ingen andres. Og det er ikke for å unnskylde meg at jeg sier dette, men det var en redsel i meg, i utkanten av bevisstheten min, som en ulv ute i skogen.

De første årene som doktorgradsstudent, i Vancouver, finansierte jeg selv, og når jeg etterpå la ut på et eventyr egget fram av en drøm om å gjøre noe mer med kunnskapen jeg hadde skaffet meg, noe mer enn å skrive artikler, så tok det mange år før F. og jeg kunne senke skuldrene litt. Vi så ikke på oss selv som fattige, vi identifiserte oss med vår bakgrunn og våre drømmer om framtiden, men vi stjal sukker på Starbucks og dopapir på kontortoalettene, og sparte penger til å besøke foreldrehjemmene annet hvert år.

Og dette satt nok litt dypere i enn jeg ville ha trodd, og forsvinner ikke så raskt. Det er rart med det, har du vært fattig og med utilstrekkelig sosial trygghet, så glemmer du det ikke så lett, det former nevralstrukturen din og fenotyper seg til vaner, som en morder som alltid vil kikke seg over skulderen Det er litt underlig med vaner, de er vanskelig å bli kvitt, de er nissen som flytter med på lasten. Og allikevel, jeg opplevde aldri virkelig fattigdom, avvisning av samfunnet eller desperasjon. Alle oss, som er så tilgodesett, vi burde aldri vende ryggen. Aldri.

På Hov, i gruppen på fire som hver morgen ventet på sjubussen i vintermørket, innpakket fra minus tjuefem så bare øynene syntes, sa vi ikke stort mer enn ”morn”. Og på vei over åsen med pannen mot den kalde, mørke vindusflaten, med lyset slått av i bussen og utenfor bare gjenskinnet fra månelyset på den tette, snødekte skogen, tenkte jeg at jeg nok ikke var helt norsk lengre, at jeg ikke lengre var den samme Morten som hadde reist her i fra for så mange år siden, og at jeg nok en gang, i nok et land, var en privilegert innvandrer. Nettverket jeg en gang hadde hatt var smuldret opp. Kj-lyden var tydeligvis resessiv, ananas biter, ordet ”pingle” hadde jeg aldri hørt, og jeg visste ikke hvem Petter Stordalen var. Ingen andre, heller. Så mye som hadde forandret seg.

Innvandrere med en elendig pensjonsopptjening, med et løfte til sine familier om en framtid, og en litt udefinert redsel, er det bare en ting du kan gjøre; det er å gire ned og trampe gassen i bunn. Det er å bli Flytoget.

En gang i blant stanser vi opp. Jeg har ikke malt på mange år, det tar for mye tid og organisering. Men jeg skriver litt på norsk her eller på engelsk her på min linkedinside. Hører på litt musikk. Spiller litt gitar. Skriver litt musikk. Går en tur. Deler et sakte kyss. Men forlater ikke Flytoget.

Screen shot linkedinblog Linkedinformat
Skriverier på engelsk på min Linkedinside.
Read this article here in English.

En studie i å skyte seg selv i foten

Statsråd Røe Isaksen nedsatte i høst en ekspertgruppe for å gå gjennom finansieringsordningen for våre universiteter og høyskoler. I januar leverte gruppen sin innstilling, og nå er høringsfristen ute.

Grunnen til at kunnskapsministeren har gått til dette bryet er at kartet ikke lenger stemmer med terrenget. Ikke litt her og litt der, men nærmest i ett og alt. Universitets- og høgskolesektoren har gått igjennom en revolusjon de siste årene, men vi finansierer sektoren fortsatt som vi gjorde i det forrige århundret.

Vi har sett en administrativ og politisk desentralisering som har gitt oss en utvisking av skillet mellom universiteter og høgskoler. I dag har vi breddeuniversiteter, profesjonsorienterte universiteter, forskningsintensive høgskoler og en markert økning i forskningskvalitet, forskningsbredde og forskningsbasert undervisning. Vi har fått økt mangfold, økt konkurranse om studentene og forskningsmidlene, økt internasjonalisering og deltakelse i internasjonale forskningsprosjekter, økt samarbeid med nærings- og arbeidslivet og med det økt avhengighet av ekstern finansiering.

Vi har med andre ord sett en sterk økning i kvalitet og pluralisme. Og en nøkkel til denne utviklingen har vært forskning.
Figuren under gir et glimt inn i den revolusjonen som har skjedd. Den viser EU-finansiering per ansatt for norske universiteter og høgskoler. Figuren viser ikke resultatet for et enkelt år, men gjennomsnittet over de tre siste årene. En av våre høgskoler ligger på tredje plass, rett foran NTNU.

Graf
Figur: EU-finansiering per ansatt ved enkelte norske universiteter og høgskoler, gjennomsnitt for årene 2012-1014.

Dette kommer som en overraskelse på noen. Men figuren tar ikke en gang hensyn til at høgskoleansatte har mye mindre forskningstid enn universitetsansatte. Det er mer korrekt å dele på antall forskningsårsverk i institusjonen, og ikke antall ansatte – og da ser statistikken enda bedre ut for høgskolene.

Gamle forestillinger står altså for fall. Høgskolene er langt fra hva de en gang var. I dag ligger flere verdensklassemiljøer ved høgskolene og tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet og lovprisninger.

Samtidig henger finansieringssystemet for universitetene og høgskolene etter utviklingen. Basisbevilgningen til institusjonene er i stor grad basert på hvordan og hvor mye de forsket for 15 år siden. Denne delen utgjør mellom 60-70 prosent av de totale statlige bevilgningen til institusjonene. Vi har altså et system som er lite fleksibelt, som ikke justerer seg etter virkeligheten. Dette tjener de gamle universitetene på, og derfor ønsker de å beholde det slik. Det er egeninteresse – ikke nasjonens interesse.

Et resultat er at for de samme utdanningene er den billigste universitetsutdanningen dyrere enn den dyreste høgskoleutdanningen. Og et dårlig miljø ved et universitet har mye bedre finansiering enn et eminent miljø ved en høgskole. I dag finansierer vi ikke fagmiljøer etter hvor gode de er. Vi finansierer dem ikke etter hvor stort potensiale de har. Vi finansierer dem ikke etter hvor viktige de er for landet.

Vi finansierer dem etter hvilken klubb de tilhører.

Nå har regjeringens ekspertgruppe kommet med et forslag til endringer i dette systemet. Men forslaget går ikke inn i kjernen i problemet – at basisbevilgningen fordeles basert på historiske rolle og ikke dagens situasjon eller framtidens behov. For at universitets- og høgskolesystemet system skal bli suksessfull, må finansieringsmodellen gå fra å se på verden som primært repetitivt til å se på verden som primært definert av endring. Sektoren trenger en fleksibel finansieringsmodell.

Men ekspertgruppens hovedkonklusjon er at man skal la være å gå til kjernen av problemet, ”don’t rock the boat”. Og et av hovedargumentene ekspertgruppen har er at utvikling av et mer fleksibelt, rettferdig og nyttig system for Norge innebærer at institusjonene da må gjøre rede for hvordan de faktisk bruker pengene. For det er for krevende og omfattende oppgave til at det er bryet verdt.

Tenk litt på det argumentet.

Når vi bruker 31 milliarder kroner i året, burde vi ikke da se på hvordan pengene brukes? Burde ikke det være et moment i fordelingen av midlene? Denne type transparens er nødvendig for endringsledelse av sektoren. Den er nødvendig for et fleksibelt system som vil tilpasse seg endringene i samfunnet og i sektoren. Og den er nødvendig for våre demokratiske policydiskusjoner

Men det ønsker altså ikke ekspertgruppen. Vi skal altså ikke synliggjøre hvordan institusjonene bruker pengene, for da kunne det tenkes at vi kunne ønske å fordele dem på et annet vis. Ikke etter vane, ikke etter hevd, ikke etter privilegier, ikke etter adel. Men etter dyktighet, potensiale og viktighet.

Vårt universitets- og høgskolesystem er fundamentalt viktig for framtiden vår. Og kanskje det viktigste instrumentet for hvor godt systemet fungerer er finansieringsmodellen. Da kan vi ikke ha et rigid system basert på hvordan ting alltid har vært. Vi kan ikke fryse fordelingen for de neste femten årene, den feilen gjorde vi for femten år siden og den feilen trenger vi ikke å repetere. Nå må vi lage et system som endrer seg i takt med virkeligheten og som oppmuntrer til endring. Nå må vi gjøre det riktig.

(Artikkelen ble først trykket i avisen Khrono her.)

Tolererer du det du ikke liker?

På bildet ser du meg med en T-skjorte fra Vancouver Public Library. Det er et av de vakreste bibliotekene i verden, modellert etter Colosseum i Roma.  Bibliotekarene i Vancouver Public Library er knyttet sammen med bibliotekarne rundt i verden, i kommunebiblioteket på Dokka, i fagbibliotekene på Høgskolen i Oslo og Akershus, gjennom et ideologisk nettverk, et søskenskap definert gjennom et felles ideelt oppdrag.

Bibliotekarer er informasjonsaktivister.  Frihetskjempere. Informasjonsfrihet, meningsfrihet, debattfrihet fri kunnskap. Fri som i frihet, ikke fri som i gratis. Den amerikanske bibliotekforeningens (the American Library Association) informasjonspolitiske plattform sier at “for å leve opp til sitt ansvar for å skaffe informasjon og skape opplysthet bør bibliotekene utfordre sensur.”

Bibliotekarer er også kuratorer.  Og det skaper en spenning med rollen som frihetskjempere. Sensur er nattsiden av kurering. Hvordan er katalogen utformet? Hvem er ansvarlig for å utvikle den? Hvor er bøkene om brannbomber, hacking og dødelige giftstoff? Kan jeg bruke 3D-skriveren i hjørnet for å skrive ut en pistol? Hvor er kart som viser vannledningene i Oslo? Skal vi virkelig vise denne utstillingen?

Biblioteker har begrenset hylleplass og budsjetter og må velge hva de skal anskaffe.  Manglende etterspørsel, relevans for målbrukerne, litterær kvalitet, og dårlige kritikker er rimelige avvisningsgrunner. Men bibliotekarer bruker også andre prioriteringskriterier på andre måter, det være seg egne holdninger eller ideologi, press fra eksterne, eller at man rett og slett ønsker å unngå for mye bråk. I en undersøkelse i School Library Journal, sa 70% av lærerbibliotekarene at de unngår å kjøpe kontroversielle titler på grunn av frykt for reaksjoner fra elever, foreldre, ledere eller andre. Dette er en interessant parallell til nyhetsdekningen av terrorangrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, hvor noen aviser valgte å sensurere bilder av forsiden av bladet, mens andre gjorde et poeng av å trykke karikaturtegningene.

Biblioteket ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har for tiden en interessant utstilling av karikaturer og satiriske tegninger. Satiriske tegninger er laget for å formidle sine budskap raskt. De kan ikke være forsiktige, milde og høflige. De er laget for å provosere, for å spre emosjonelle holdninger og for raskt å treffe en nerve hos mottakerne.

En satirisk tegning er en trussel rettet direkte mot et mål, mottakeren for satiren. Og noen ganger så slår mål tilbake. Vi gjorde derfor noen andre valg rundt denne utstillingen enn vi vanligvis gjør.

Og det ledet til en interessant debatt.  I går deltok jeg i en diskusjon med en interessant gruppe av bibliotekarer og andre likesinnede folk om det vanskelige forholdet mellom ytringsfrihet, ansvar og roller. Vi er enige, universiteter og bibliotek deler idealet: Vi er informasjonfrihetskjempere. Og frihetskjempere tar forholdsregler.

Kommentarer og referanser

Dette er studien fra School Library Journal: Lau Whelan, Debra. (2009).A Dirty little secret: Self-censorship. School Library Journal.

En relatert studie fra to skoledistrikter i USA viser et signifikant fravær av prisbelønnede og kritikerroste, men kontroversielle ungdomsbøker:

Coley, Ken P. (2002). Moving toward a method to test for self-censorship by school library media specialists. Retrieved from the American Association of School Librarians’

Bellows, Nicholas K. (2005). Measuring self-censorship in school library media centers.

SWIIITCH

Jeg fant plakaten under på veggen her for en stund siden. Og det er sant, i morgen begynne jeg i en ny jobb, som forskningsdirektør ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

HiOA-ørnen b

På dagen i dag har jeg arbeidet fem å som dekan for Avdeling for informatikk og medieteknologi (IMT) ved Høgskolen i Gjøvik (IMT) og mer enn ett år som viserektor for forskning ved samme høgskole. Men i dag er min siste dag. Ikke på HiG men i de rollene. Jeg vil beholde en bistilling ved HiG i å videreutvikle Senter for cyber og informasjonssikkerhet (Centre for Cyber and Information Security, CCIS), hvor jeg er styreleder.

I går skrev jeg en blogpost som jeg kalte SWOOSH, som er et onomatopoeia av lyden av HiG i det den passerer. SWOOSH, veldig raskt. Jepp, HiG har oppnådd mye. Men utviklingen av HiG er ikke unik. I Norge har hele universitets- og høgskolesektoren utviklet seg raskt. I denne prosessen har HiG vært i front innen noen områder. Men de andre institusjonene arbeider hardt, og mange er hurtig i prosess med å reposisjonere seg. Dette markedsdrivet, denne konkurransen, den er bra for Norge, men den betyr at HiG ikke kan slappe av et øyeblikk.

Derfor har jeg i dag gitt IMTs nye dekan, Nils Kalstad Svendsen, min store gummiallogator. Mine kollegaer arrangerte en fin mottakelse for å ønske meg vel av gårde, som var meget hyggelig av dem, og jeg tenkte jeg burde gjøre noe symbolsk selv. Den store alligatoren symboliserer at vi ikke kan slappe av. Jeg har hatt den under møtebordet mitt i noen år. Den ser nokså skremmende ut når du ser nå og får øye på den ved siden av foten din.

Og det er poenget. Alligatoren har et navn, den heter ”Markedet”. Og hvis du ikke passer på, vil den bite deg. Og bite deg hardt. Du må passe deg for markedet, du må ikke glemme at det er der, hele tiden, ikke langt fra leggen din.

Mer informasjon

Alligator 2b w1000

 

Teknologispranget (fra entusiastene til massemarkedet)

“Snu det rundt”, sa jeg.

En mild bris ga oss en kort pause fra heten. Jeg følte meg behagelig lat. Hun lente seg bakover, plasserte føttene på hagestolen og smile. “Snu rundt hva?”

“Vel, du sa at menneskene alltid har brukt teknologimetaforer for å forklare verden”.

Hun gestikulerte mot laptopen sin som stod på det lave bordet imellom oss. “Javisst. Rørystemer, dampmaskiner, telefonenettverk,… og nå datamaskiner”.

“Ja, men snu det rundt”, svarte jeg. “Istedet for teknologier som metaforer for å forklare virkeligheten, se på metaforer fra virkeligheten for å forklare teknologier.”

Jeg prøvde å fine en grei måte å utdype dette på. Sannheten er at våre moderne økonomier har blir kunnskapsøkonomier. Samfunnene våre drives av kunnskap, like mye som av vann og energi. Kunnskap gjør oss konkurransedyktige og betaler vel i bunn og grunn for velferdsstaten. Kunnskap er det som bringer mat, kommunikasjon og sikkerhet til et økende antall mennesker. Teknologi har blitt Muliggjøreren. Med stor M. Samfunnene våre kan ikke fungere uten.

“Hvordan har så mye av teknologien rundt oss blitt usynlig for oss På en måte så glir vi igjennom en en sjø av teknologi, det som om teknologien ikke er der.

Hun rullet med øynene. “Vi blir ihvertfall klar over den når den ikke funker.”

“Men når den fungerer, hva er det som gjør suksessfull teknologi så, så ‘smooth’, så behagelig. Hvordan klarer vi å flytte store markeder, hele samfunn, millioner av mennesker, til å bruke komplekse teknologier? Og den endrer seg og utvikler seg så raskt. Virkelig raskt. Og vi henger med.”

Jeg antar at det er innertierspørsmålet. Hvordan, hvorfor og hvor raskt kaprer nye produkter og teknologier markedet? Hvordan sprer nye konsepter og teknologier seg igjennom kulturen vår?

Everett Rogers diskuterte dette i 1962 i boken “Diffusion of Innovations”. På norsk ville den vel blitt kalt “Spredning av innovasjon”. Han utviklet _diffusjonsteorien_, en teori om hvordan innovasjoner – teknologier, produkter, tjenester – blir adoptert, altså tatt opp eller tatt inn i samfunnet.

Rogers definerte kategorier av mennesker eller organisasjoner – du kan kanskje kalle dem forbrukere – i henhold til hvor raskt de adopterer nye produkter og teknologier:

  • Innovatører: Dette er entusiaster som elsker ny teknologi, selv når den egentlig ikke har et formål.
  • Tidlige adoptører: Visionære og teknologientusiaster som raskt ser hvordan teknologier kan brukes til å løse nye utfordringer.
  • Tidlig majoritet: Pragmatikere som ønsker å se at en teknologi har verdi før de tar det i bruk. 
  • Sen majoritet: Konservative som foretrekker gammel teknologi inntil en ny teknologi dominerer. 
  • Etternølerne: Skeptikere som med alle midler unngår å ta i bruk ny teknologi.

Crossing the chasm

Spredningen av innovasjoner, Rogers (1962). Suksessive grupper av forbrukere adopterer den nye teknologien (blå),markedsandelen (gul) vil til slutt nå metningsnivået. Illustrasjon: Wikimedia Commons

Nye teknologier må nå et kritisk bruksnivå i markedet for å blir selvbærende. Men siden teknologien sprer seg suksessvis igjennom disse forbrukergruppene, altså fra venstre til høyre i figuren over, så er det nødvendig at de er suksesfulle i de gruppene som tar den i bruk tidlig, altså gruppene til venstre i figuren.

I boken “Crossing the Chasm”, fra 1992, argumenterte Geoffrey Moore for at det er spesielt vanskelig for nyvinninger å krysse fra gruppen av tidlige adoptører til den tidlige majoritetsgruppen. Dette er overgangen fra spesielt interesserte til massemarkedet, fra de som skaffer seg noe fordi det er nytt og til de som skaffer seg noe fordi det er verdifullt. Moore sier det er en avgrunn imellom disse to gruppene, en stor kløft.

I boken diskuterer Moore også ulike teknikker for å krysse denne kløften, blant annet å velge en målgruppe, forstå hele produktkonseptet, posisjonere produktet, bygge en markedsføringsstrategi, velge den mest hensiktsmessige distribusjonskanalen, og prise produktet rett.

Men for nye innovasjoner og nye teknologier så er kanskje den viktigste måte å _finne en god metafor_.

Gode ​​metaforer sammenligner noe vi ikke forstår med noe vi tror vi forstår. De setter både dette “noe” og underlaget det hviler på i et nytt lys – om det er en gjenstand, et objekt, en nyvinning, et produkt eller et konsept. De gir deg innsikt og forståelse, hjelpe oss å forstå konseptuelle ideer, formidle komplekse begreper og gir en felles forståelse, slik at vi kan kommunisere effektivt.

Dette er spesielt viktig når det kommer til nye teknologier.

Når du står overfor en ny teknologi trenger du forkunnskaper – en nyttig mental skuff å plassere den i, en plassholder, en metafor. Metaforer er nødvendige komponenter i vår konseptualisering av teknologier – og derfor i hvordan vi forklarer dem, i hvordan vi frykter dem, i hvordan vi regulere dem, og i hvordan vi bruker dem.

Og ikke minst i hvor enkelt og raskt vi adoptere dem. Hvor lett metaforene er å forstå og hvor godt metaforene passer teknologiene avgjør hvor lett teknologiene er å bruke. Metaforer er derfor avgjørende for at vi skal ta i bruk nyvinninger.

Jeg så opp og gjentok meg selv. Jeg har en vane å gjøre det. “Hvordan har det seg at så mange mennesker kan ta i bruk kompleks teknologi?”

Hun svarte ikke.

“Med metaforer”, fortsatte jeg. “Hvorfor ble de første bilene kalt ‘hesteløse vogner’? Hvorfor snakker vi om hestekrefter når vi snakker om biler? Hvorfor kaller pressen Apples siste oppkjøp som “Pandora for bøker’?”

“God teknologi synes nesten ikke. Teknologien kommer ikke i veien for det du skal gjøre. Den forstyrrer deg ikke; fokuset ditt forbli på oppgaven, ikke på teknologien. Og hvordan oppnår vi det med ny teknologi? Det klarer vi bare på én måte, med gode metaforer. ”

“Som e-post?” Hun pekte på laptopen sin. “Jeg mener, det er noe familiært med å skrive en melding og sende den til noen andre. Epost føles som vanlig post, bortsett fra at det ikke er det. Det er ikke papir, ikke blekk, ingen konvolutt, ingen frimerker, ingen postboks.”

Jeg lente meg forover og snudde maskinen hennes slik at vi begge kunne se skjermen. “Bare se her,” sa jeg og pekte, “Vinduer. Mapper. Selv en søppelbøtte. Du peker, klikker, kopierer, limer, “drag and drop”. Jeg antar du har en brannmur? Du er redd for virus og du er irritert over bugs. Du surfer på nettet, laster ned interessante sider, og beundrer det nye bakgrunnsbildet på skrivebordet ditt.

“Og denne?” Jeg holdt opp telefonen min. “Pek, dra, knip, tapp, alt er naturlig å gjøre med fingrene. Du har velutviklede mentale modeller av disse begrepene. Det sitter i ryggmargen. Det er det som gjør disse teknologiene enkel å bruke. Det er derfor du og jeg kjøper den og bruker den.”

Og det er slik teknologi krysser kløften. Metaforisk.

 

.  .  .  .  .  .  .  .  .

Dette er min andre artikkel om metaforer.  I den forrige, “Teknologi som metafor“, skrev jeg om hvordan vi bruker teknologimetaforer til å beskrive virkeligheten.  I denne artikkelen snur jeg dette rundt og skriver om hvordan vi bruker metaforer fra virkeligheten til å beskrive teknologi.  Posten finner du på engelsk her og på min Linkedinside, hvor den heter “Crossing the Chasm… Metaphorically”.

 

Fra data til beslutninger

Jeg var med på å starte Actenum Corporation for ti år siden i Vancouver, Canada og var også med på å lede det i flere år. Da jeg flyttet til Norge av familiegrunner beholdt jeg min plass i styret. Det har imidlertid nå blitt for vanskelig å støtte Actenums nye vekstfase på en effektiv måte fra Oslo, 7000 kilometer unna, og derfor trer jeg ut av styret denne måneden.

Med denne endringen, har jeg tatt meg litt tid til å reflektere over den viktigste grunnen for Actenum vei til suksess. Som er å hjelpe aktivaintensive bedrifter, spesielt olje-og gassvirksomheten, til tjene mye penger. Ved å gjøre bedre operasjonelle beslutninger.

Et velkjent informasjonsteknologiselskap hadde en reklame for noen år siden som sa “Informasjon. Verden går på den. Næringer er bygget på den.”

Information the world runs on it 2

Så sant, så sant. Du trenger god informasjon for å ta gode beslutninger. Og da er det bra at teknologiutviklingen har muliggjort innsamling av mer og mer informasjon. Ikke overraskende samler firmaer inn en økende mengde operasjonelle data. Men hvis du ikke kan overføre data til beslutninger har du egentlig ikke oppnådd noe mer enn å øke kostnadene. Det er faktisk ikke sant at verden drives framover av informasjon. Verden drives framover av beslutninger.

Decisions the world runs on them 2

Gode beslutninger er nødvendige for å skape verdi. Og _det_ er mye mer vanskelig folk er klar over. Av en rekke grunner.

1) Virksomheten drukner i data

Vi har så mye datainnsamlingteknologi at vi nå har for mye data. Vi bruker mye tid på å lete etter informasjon i høystakken vi har samlet inn. Vi vier timer til å fordype oss i, analysere og tyde data. Og en ny generasjon av verktøy har dukket opp for å finne informasjon i disse enorme datamengdene; finne, samle, sammenligne og visualisere.

2) Å gjøre gode operasjonelle beslutninger er vanskelig, selv når du har all informasjonen du trenger

Informasjon er ikke tilstrekkelig i seg selv. Det virker som om vi har det feilaktige inntrykket at hvis vi bare får den rette informasjonen inn på et dashbord, eller inn i et regneark, en simuleringsmodell eller en prosjekt-og planleggingsapplikasjon, vel, så er det nok.

Slike applikasjoner kan være gode til å visualisere data og hjelpe deg med å manipulere data, men de kan ikke foreslå hvordan du skal løse et problem, flytte en ressurs uten at det får innvirkning på produksjonen, øke påliteligheten, flytte en rigg, eller reagere på en pumpefeil. De gir ikke forslag til alternative beslutninger eller forteller deg hvilken innvirkning de beslutningene du er i ferd med å gjøre vil ha på nøkkelindikatorene (KPI-ene).

Industrielle operasjoner er mer fokusert på fangst og lagring av informasjon enn å transformere informasjon til beslutninger. Og det er lett å forstå hvorfor; det er få produkter som kan hjelpe på en meningsfull måte. En hovedgrunn til dette er at beslutninger i komplekse operasjoner er matematisk uløselige og iboende komplekse. Det kreves svært høy og spesiell kompetanse for å utvikle ​​kommersielle verktøy, og de er derfor vanskelige å finne.

3) Virksomheten står overfor økt kompleksitet og økte krav

Mange moderne operasjoner har en svært høy grad av kompleksitet og avhengigheter. Samtidig er avhengighetene i komplekse verdikjeder kompliserte i seg selv. Verdifulle ressurser som utstyr, folk og kompetanse er ofte mangelvare. Ulike systemer og team trenger å kommunisere og bli enige om beslutninger. Og økende miljøutfordringer og forskrifter må ofte tas hensyn til.

Det er ikke bare at operasjonene i seg selv blir stadig mer komplekse, men de får også økte krav til driftskvalitet og smidighet. Et økt antall sentrale resultatmål påvirker gjerne beslutninger i motstridende retninger, noe som gjør det svært vanskelig å vite hvilke avgjørelser er best sett under ett. For eksempel, kan kostnader, produksjonsmål, sikkerhetshensyn og miljøhensyn dra beslutninger i ulike retninger. Ny teknologi skaper også kortere operasjonssykluser, noe som øker forventningene til å respondere hurtig på driftsmessige endringer.

Som et eksempel, i løpet av de siste årene, har den utvinnings- og produksjonssektoren (Exploration and Production, E&P) i olje- og gassnæringen i Nordamerika sett en dreining mot ukonvensjonelle felt med flere føringer, både geologiske, teknologiske og miljømessige. Utvinning i skiferfeltene krever flere og mindre enheter, hyppige omdisponeringer, og strengere miljøkontroll. Med andre ord, operasjonene blir mer kompliserte, mer fleksible og mer følsomme for endringer.

4) Ingeniører og operatører forsvinner

Gode ​​operatører og planleggere er mangelvare. I mange sektorer, vil mye av seniorkompetansen gå av med pensjon i løpet av dette tiåret. Nøkkelkompetanse forsvinner og blir mangelvare, noe som vil føre til økt sårbarhet og redusert evne til operasjonell aktivitet. I tillegg får seniorkompetansen stadig mer å gjøre. For eksempel, i E&P-sektoren har en reduksjon i feltstørrelser ført til en økning i antall prosjekter, som gir økt belastning på operasjons- og vedlikeholdsenhetene.

Hva kan gjøres?

Gjør ikke ingeniører, ledere og andre kunnskapsarbeidere allerede en god jobb? Vel … Ja, men de kan gjøre det mye bedre. Jeg har sett hvordan Actenums verktøy for beslutningsforslag har redusert planleggingstid med hele 95%, kuttet kostnader med flere titalls millioner, unngått en produksjonsstopp estimert til $32 millioner, økt netto nåverdi med 20%, hevet oppetid og bedret arbeidssituasjonen.

Dette ble oppnådd gjennom bruk av programvare som foreslår operasjonelle beslutninger til en ingeniør, operasjonsleder eller planlegger. Disse kunne da vurdere, redigere og forbedre forslagene ut fra egen menneskelig innsikt, erfaring og kunnskap. Mennesket og maskinen blir et samarbeidende team, med evne til å ta bedre beslutninger, lage bedre planer, og gjøre det raskt.

Her er mitt poeng:

De fleste virksomheter kan forbedre operative beslutninger og planlegging gjennom beslutningsteknologi. Dette gjør det også mulig å la personer med mindre erfaring og kompetanse lede operasjoner uten at beslutningskvaliteten reduseres. beslutningsteknologi hjelper ingeniører, ledere og kunnskapsarbeidere til å håndtere komplekse situasjoner bedre og raskere.

En høgskole er “dårlig” fordi den er streng. Og sort er hvitt.

Krig er fred, kaldt er varmt og bra er dårlig. En artikkel i “Studenttorget” sier at Høgskolen i Gjøvik (HiG) er dårligst i Norge. Og grunnen er at HiG er strikte i sin karaktergivning.

Det er selvfølgelig ikke så enkelt at institusjonene som gir flest A-er og har minst strykprosent er de beste, ei heller er det slik at institusjonene med høyest strykprosent har de dårligste studentene eller lærerne. Og et hint kom i fjor høst med rapporten fra Senter for økonomisk forskning (SØF) som sier at at noen institusjoner i høyere utdanning er snillere med karakterene enn andre, og at dette gjaldt spesielt mange høgskoler i forhold til universitene («Analyse av karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning»).

Intensjonen ved dagens karaktersystem er at en gitt karakter skal reflektere samme kunnskapsnivå uavhengig av hvilken institusjon eksamenen er avlagt på. Men studiene til Møen og Tjelta indikerer at karaktersettingspraksis i Norge varierer systematisk mellom institusjonene i høyere utdanning. SØF-rapporten skriver at det kan “være en indikasjon på strategisk karaktersetting, for eksempel for å påvirke inntektene til institusjonen eller rekrutteringen av nye studenter.” De skriver videre at “De som har studert på en institusjon med «snill» karaktersettingspraksis vil da lettere oppnå sine ønsker om studieplass ved at de fortrenger mulighetene til de som er utsatt for «streng» eller «korrekt» karaktersetting.” Estimater viser at nær 10 prosent av studentene ved NHH er tatt opp på bekostning av bedre søkere. Det samme problemet får vi når studentene skal ut i arbeidslivet. Systematiske forskjeller i karaktersettingspraksis vil svekke karakterenes informasjonsverdi for potensielle arbeidsgivere.

Høgskolen i Gjøvik praktiserer “streng” karaktersetting. Årsaken er nok at det er en høgskole med store ambisjoner og som ser det naturlig å bruke de beste universitetene i Norge som referanseramme.

For det er ikke slik at systematiske forskjeller i karaktersettingspraksis svekker karakterenes informasjonsverdi for potensielle arbeidsgivere. En svært viktig justerende faktor er nemlig merkevaren. Vitnemålets verdi er en funksjon av institusjonens merkevare. Merkevaren bygges opp over mange år. Hvor stolte er studentene av sitt vitnemål? Hvor fornøyde er arbeidslivet med studentene som kommer fra en institusjon versus en annen?

Det må nok føles urettferdig for HiG å få oppslag som beskriver dem som Norges dårligste høgskole, når det er fordi institusjonen setter høye krav. HiG er på svært mange mål Norges beste høgskole. Det er den mest forskningsintensive av alle høgskolene i landet, den henter mer EU-midler per ansatt enn alle universitetene i landet, og får toppkarakterer for flere av studiene sine på Studentbarometeret.

Bra er ikke dårlig og topp er ikke bunn.

Referanser:

“Karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning”, B. Strøm, T. Falch, T. Gunnes og M. Haraldsvik, SØF-prosjekt nr. 2150: “Analyse av karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning”

“Bruker ulike høgskoler karakterskalaen ulikt? En analyse av sammenhengen mellom skolebakgrunn og faglig suksess ved NHH.”, J. Møen og M. Tjelta (2005): Økonomisk Forum nr. 6.

“Mindre høgskoler gir bedre karakterer”, K. Brottveit, Forskeforum 19.12.2007

“En A er ikke alltid en A”, R.J. Brunstad, L. Mathiesen, Aftenposten, 29.01.2008,

Uansett helvete eller høyvann

Denne uken fikk Høgskolen i Gjøvik og Cyberforsvaret på Jørstadmoen besøk av tre statssekretærer, Laila Bokhari fra Statsministerens kontor, statssekretær Øystein Bø fra Forsvarsdepartementet og statssekretær Hans Røsjordet fra Justisdepartementet, for blant annet å gå igjennom planene til cybersikkerhetssenteret. Dette er svært positivt. Det er ikke så ofte tre statssekretærer sammen reiser ut for å diskutere et konkret initiativ med aktører. Det viser at man tydelig ser at robusthet og sikkerhet av informasjonssystemer er en tverrgående og tverrsektorell utfordring. I dag er det slik at hvert eneste departement ser en stor utforing i sin sektor og dermed har et stort behov for å gjøre noe. Men å takle utfordringen krever samarbeid, både imellom aktørene og behovseierne, imellom akademia og norske etater og bedrifter, og ikke minst i mellom departementene som skal finansiere koordinerte tiltak.

Cybersikkerhetssenteret, hvis fulle navn er Center for Cyber- and Information Security, og gjerne forkortet CCIS, vil åpne 15. august i år, uansett helvete eller høyvann.

Og høyvann og flom er passende metaforer. Norske institusjoner, bedrifter og etater opplever en flodbølge av cyberangrep, ID-tyverier, informasjonslekkasje, IKT-spionasje, netthærverk og datakriminalitet.

Men her leverer partnerskapet samlet i CCIS en løsning på et sølvfat. Velbekomme.

Oppland Arbeiderblad dekket saken, og skrev blant annet

Serverer sikkerhet på sølvfat
Per Hovland, Oppland Arbeiderblad. Publisert på trykk 28.01.2014.

Den nye regjeringen sier de vil slå den forrige i satsingen på cybersikkerhet. Morten Irgens ved HiG har allerede oppskriften.

– Som nasjon er vi sent ute i satsingen på cybersikkerhet. Den forrige regjeringen viste ikke nok handling. Derfor kom vi så fort vi kunne, sa statssekretær Laila Bokhari. Sammen med kolleger fra Justis- og Forsvarsdepartementet møtte hun i går Morten Irgens ved Høgskolen i Gjøvik og generalmajor Odd Egil Pedersen, øverste sjef for Cyberforsvaret.

Temaet var informasjonssikkerhet. Alle trenger det. Landet trenger det. Truslene øker, behovet for eksperter er kritisk.

Langt på veg

HiG-dekan Morten Irgens har i tre år jobbet knallhardt for å realisere et ambisiøst mål – et nasjonalt senter for informasjonssikkerhet, lokalisert på Gjøvik – med langsiktig støtte både politisk og finansielt.

Store aktører har samlet seg rundt HiG, en høgskole som besitter kompetanse på topp europeisk nivå. Forsvaret, Økokrim, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politiets sikkerhetstjeneste, Kripos, Telenor og Statkraft er noen av dem. Hver for seg finansierer de professorater til senteret, med mål om kompetanseutvikling som kan komme alle til nytte.

Utfordringen er langsiktig finansiering. Etter regjeringsskiftet var ikke Irgens sen med å ringe Bokhari ved Statsministerens kontor.

Dere må vise mot

– At vi i dag kommer samlet fra justis, forsvar og Statsministerens kontor viser at regjeringen snakker sammen og tar cybersikkerhet på største alvor, sa Øystein Bø i Forsvarsdepartementet.

– Erna Solberg satte informasjonssikkerhet på dagsordenen fra første stund, la Laila Bokhari til.

Fylkesmannen i Oppland, Kristin Hille Valla, var også til stede. Hun kunne ikke dy seg. – Med all respekt. Jeg har stor tro på den nye regjeringen. Nå er det viktig å ikke bare snakke. Morten Irgens og Høgskolen i Gjøvik har lagt alt til rette. Nå er det på tide å vise mot. Og handlekraft. Det var hennes klare melding til regjeringsrepresentantene.

Vil ha tilbake

Generalmajor Odd Egil Pedersen og Morten Irgens har for lengst funnet hverandre. Cyberforsvaret finansierer to professorstillinger ved HiG. Pedersen gjør det klart at Forsvaret ikke har inngått samarbeid med HiG uten grunn.

– Dette gjør vi selvfølgelig for å få noe tilbake. Forsvaret kan ikke alene klare å skolere de beste innen cybersikkeret. Vi er nødt til å spille på andre aktører. På Gjøvik har vi et av Europas ypperste kompetansemiljøer på dette feltet. Sammen har vi større forutsetninger for å lykkes.

Ambisiøst

Og Morten Irgens lovet at gevinstene vil komme dersom det nasjonale sikkerhetssenteret får utvikle seg. – Våre ambisjoner er svært høye. Innen fire år skal vi være en sterk støttespiller for nasjonale myndigheter innen cybersikkerhet. Innen åtte år skal vi være på god veg til å fjerne samfunnets kritiske mangel på eksperter, sa Irgens, Så spørs det om den nye regjeringen vil benytte seg av det Irgens og HiG har lagt til rette for. Cybersikkerhet Angrep og sabotasje gjennom internett truer mange samfunnsaspekter, fra rikets sikkerhet til enkeltmennesker. Cyberforsvaret er den femte forsvarsgren, etter land, vann, luft og verdensrommet. Forsvaret etablerte en egen organisasjon i 2012, med base på Jørstadmoen militærleir. Cyberforsvaret samarbeider med Høgskolen i Gjøvik om utdanning. Dekan Morten Irgens ved Gjøvik jobber for etablering av et nasjonalt sikkerhetssenter på feltet, Center for cyber- and information security.


SERVITØR: HiG-dekan Morten Irgens (t.v. ) har med seg generalmajor Odd Egil Pedersen på planene om et nasjonalt senter for informasjonsikkerhet. Mandag fridde de til statssektretærene Hans Røsgjordet (Justisdepartementet) og Øystein Bø (Forsvarsdepartementet).


– VIS HANDLEKRAFT: Statssekretær Laila Bokhari (t.v. ) fikk klar beskjed av fylkesmann Kristin Hille Valla.

Robusthet og sikkerhet – to forskningsinitiativ

Norge, kanskje mer enn noe annet land, er i dag avhengig av IKT. Og er man avhengig av IKT er man avhengig av at det fungerer og at det er beskyttet. To interessante initiativ adresserer kompetansebehovet til denne utfordringen.

Regjeringen er opptatt av utfordringene som nasjonen står overfor innen robusthet og sikkerhet av våre IKT-baserte systemer. Det er ikke så rart, det er utfordringer som er fundamentale for vårt moderne samfunns evne til å fungere. Norge, kanskje mer enn noe annet land, er i dag avhengig av IKT. Og er man avhengig av IKT er man avhengig av at det fungerer og at det er beskyttet. Slik er det dessverre ikke i dag, både innen robusthet og sikkerhet av IKT-systemer er det norske samfunnet og den norske økonomien på tynn is.

To interessante initiativ satser målbevisst på å produsere kunnskap og kompetanse for å møte denne utfordringen. Det første er et samarbeid imellom Simula AS, Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen innen robusthet av nettverk og systemer. Det andre er etableringen av et forskningssenter i cybersikkerhet sentrert rundt sikkerhetsmiljøet ved Høgskolen i Gjøvik og med deltakelse fra Cyberforsvaret, Kripos, Økokrim, Politihøgskolen, Forsvarets Ingeniørhøgskole, PST, Statkraft, Statnett, Eidsiva, Telenor, Mnemonic, NorSIS og en rekke andre.

Norge har begynt å få en del på plass når det gjelder det operative ansvaret. En utfordring det ikke er tatt godt tak i er kompetanseutvikling, utdanning og forskning innen disse samfunnsutfordringene. Men her har robusthetsforskningen sentrert rundt Simula og sikkerhetsforskningen sentrert rundt Høgskolen i Gjøvik levert løsninger på sølvfat. Velbekomme.

Kjære Jon, du endret retningen livet mitt tok

I 1974, som fjortenåring, kjøpte jeg Knuteskrift. Men det var jeg som ble kjøpt.  Jeg leste alt du hadde, Rundt solen i ring, Komplex, Det myke landskap, Sesam 71,  også det som fortsatt er verdens beste fabelprosaantologier som du redigerte sammen med Tor Åge, Østenfor Sol og Vestenfor Måne.  Da noen venner og jeg startet interessegruppen Sigar (”Special Interest Group in AI and related topics”) og tok tak i å utvikle NAIS (”Norwegian AI Society”)  var det største kuppet å få deg opp på til et seminar på ei hytte i Nordmarka for å snakke utover den mørke vinterkvelden om kunstig intelligens.  Summa summarum, du endret retningen livet mitt tok.  Takk for det.

NHOs ufrie læringsliv

Kjære Kristen, jeg ser jeg at du og NHO har valgt ”bedre dimensjonering av høyere utdanning” som et politisk forslag for kompetansepolitikk.  Det synes jeg er kjempefint, fordi temaet er kjempeviktig.

For snart fire år siden kom du på besøk til Høgskolen i Gjøvik, og du tvitret at du  ”Ble utrolig inspirert av besøk på Gjøvik i dag. Flinke til å omstille seg og bruke høyskolemiljø og næringsklynger i samarbeid”.

Hvorfor var du så begeistret for Høgskolen i Gjøvik, Kristin? Eller for å være mer generell kan jeg spørre om hvorfor naboene betaler lønna mi.   Hva er det som gjør at så mange sier at jo, Morten og de andre på Gjøvik ønsker vi å betale for?

Jeg er så freidig at jeg innbiller meg at grunnen er at vi har vist at vi duger.  Jeg tror vi har fått til ting som bidrar til endring, vekst, og et håp om en tryggere framtid.  

Og da er spørsmålet: Bidrar forslaget ditt positivt?  Hjelper forslaget oss, eller sparker det bena unna på oss?

Og der er jeg neimen ikke så sikker.

Den første grunnen til at forslaget ditt bekymrer meg er at det kan hemme mangfold.  

Du sier vi har for mange studieprogrammer i Norge.  I dag finnes det over 2000 studieprogram på høyskole– og universitetsnivå, og det er altfor mange, sier du.   Hvorfor er 2000 studieprogrammer for mange?  Hvorfor er mange programmer et onde og få programmer et gode?  Hvor går egentlig grensen?  Og hvem bestemmer den?

Vår moderne kunnskapsøkonomi er nettopp definert av mangfold og bredde. På 150 år har vi sett en fantastisk økning i antall yrker.  Det sies at 8 av de 10 mest søkte stillingene i USA i fjor ikke eksisterte for ti år siden. 

I mine øyne er det derfor helt fantastisk at særlig høgskolene har respondert på markedsutviklingen og utviklet en studieprogramsportfolio i Norge som er bred, fleksibel, internasjonal og spennende.

I alle vestlige land har vi sett en akademisk drift; en drift blant universitetene i retning av mer profesjonsutdannelse og profesjonsforskning i, og en drift blant høgskolene i retning av mer forskningsaktivitet og forskningsbasert undervisning.  Vi har altså fått en økende overlapp mellom universitetssektoren og høgskolesektoren, til et punkt hvor det i dag er meningsløst å splitte sektoren i to deler – universiteter og høgskoler.  I stedet har vi et kontinuum som har gitt en større spennvidde og et større mangfold  med klassiske universiteter, anvendt orienterte universiteter, spesialiserte universiteter, forskningsintensive høgskoler, og så videre.  Og ikke minst har vi fått et rikere studieprogramstilbud.

Denne konkurransedrevne utviklingen bør få fortsette.  Utviklingen er bra for samfunnet, den er bra for næringslivet, den er bra for den enkelte student og den er bra for den enkelte institusjon.  For eksempel så ser vi at høgskoler som beveger seg mot større forskningsintensitet trekker til seg bedre lærekrefter, bedre studenter og flere bedrifter.

Men så sier du også at det er bedre at utdanningsinstitusjonene spesialiserer seg, og at ”alle ikke kan drive med alt”.  Dette er jeg helt enig med deg i.  Men det er noe annet enn å si at vi skal ha færre studieprogrammer.   Spesialisering kan til og med føre til flere studieprogrammer, og ikke færre.

Den andre grunnen til at forslaget ditt bekymrer meg er at det kan være konkurransehemmende.  

Du sier at  institusjonene har fått for frie tøyler. Staten må styre sterkere. Og du mener at myndighetene skal bestemme hvem som skal levere hvilke varer.

Men den priviligerte laugsordningen ble avskaffet ved lov på slutten av 1800-tallet.  Og grunnen var enkel, handelsprivilegier reduserer konkurranse og kvalitet, øker kostnader og er i det hele uheldig for samfunnet.  Og historien har også vist at sentralstyrte femårsplaner ikke er den beste modellen for økonomisk utvikling.  Jeg tror ikke den gjør seg stort bedre for kunnskapsutvikling.

Når BI, i takt med ditt utspill, sier at det er nok med to handelshøgskoler i Norge, får vi et duopoli, steget før et monopoli.  Det er en dårlig idé.  En feit katt i Oslo og en feit katt i Bergen er hverken bildet på dynamikk eller regional næringsutvikling.

En liberal modell vil drive fram konkurranse og skape diversitet og fleksibilitet i å møte nye samfunnsutfordringer.  Jeg tror du vet at konkurranse, ikke sentralstyring og monopolisering, er det riktige.  Og ønsker vi konkurranse, må vi leve med at enkelte aktiviteter blir duplisert.

Den tredje grunnen til at forslaget ditt bekymrer meg er at det kan skade høgskolene

Og det vil igjen skade kunnskapsutviklingen og verdiskapningen i Norge.  Det er høgskolene som har drevet fram mye av nyskapingen i UH-sektoren de siste ti årene.  Det er høgskolene som har tilført sektoren ny konkurranse.  Og det er i denne konkurransen at en rekke høgskoler har tatt markedsandeler.

Med den bakgrunnen ser vi at en reversering av pluralismen og konkurransen som sektoren har opplevd de siste årene, primært betyr en reversering av høgskolenes kurs og en redusering av høgskolenes aktiviteter.

Grafen under viser studentutviklingen ved Høgskolen i Gjøvik og Universitetet i Oslo fra 2000 til i dag.  Mens universitetet har hatt en nedgang på 12% har Hig mer enn doblet sin studentmasse.  Som den eneste institusjonen i sektoren har vi økt søkertallene i ni strake år. I en svært urettferdig konkurranse (vi har en elendig finansiering sammenliknet med universitetene) har vi allikevel klart å ta markedsandeler.   

I noens øyne viser denne grafen en helt uønsket utvikling; en svekking av universitetenes inntektsgrunnlag, mens i andres øyne indikerer det et økt mangfold og en økt kvalitet ved høgskolene.  

Den fjerde grunnen til at forslaget ditt bekymrer meg er at det kan redusere innovasjon, nyskaping og kunnskapsutvikling.

Hvis Norge for ti år siden hadde fulgt rådet ditt om å unngå ”en vill vekst i studietilbud”, som du utrykker det, så tror jeg vi ville hatt en lavere sannsynlighet for at Høgskolen i Gjøvik hadde startet bachelor, master og PhD-utdanning i informasjonssikkerhet, og masterprogrammer i bilde- og fargeteknologi, interaksjonsdesign (knyttet til høgskolens laboratorium for universell utforming), gerontologi,  og bærekraftig vareproduksjon – for å nevne noen. Vi hadde vel heller ikke arbeidet med Filmskolen for å etablere en norsk spillskole.  Og vår informatikkutdannelse hadde nok blitt overført til for eksempel Universitetet i Oslo. 

Og dermed hadde nok ikke forskningsdirektøren for Canon fløyet fra Tokyo til Gjøvik for å utvikle et samarbeid med oss eller Politidirektoratet finansiert tre professorater i etterforskning av datakriminalitet, . Vi hadde heller ikke hatt den største tildelingen av EU-midler per ansatt i hele sektoren. Og vi hadde ikke etablert et additivt vareproduksjonslaboratorium, vi hadde ikke  etablert et av Europas største forskningssentre i informasjonssikkerhet i samarbeid med femten sentrale partnerinstitusjoner, vi hadde ikke blitt valgt til å lede den nasjonale forskerskolen i informatikk, og vi hadde ikke bidratt til industriklyngen på Raufoss om å etablere et Global Centre of Expertise.  For å nevne noe.

Og jeg er ganske overbevist om at mye av det Høgskolen i Gjøvik har fått til disse årene ville ikke de gamle universitetene ha gjort.

Den femte grunnen til at forslaget ditt bekymrer meg er at det kan skade regional industri. 

En stor del av norsk industri ligger langt utenfor Bergen, Oslo eller Trondheim.  Men de ligger gjerne nær en høgskole eller et av våre nye, profesjonsorienterte universiteter som arbeider nært og godt med dem.  Hvis vi reduserer høgskolenes muligheter til å ta opp konkurransen med andre institusjoner og etablere studieprogrammer  som regionen og næringsklyngene i regionen trenger, da har ikke høgskolene mulighet til å utvikle seg og bidra til næringslivets behov.

Den siste grunnen til at forslaget ditt bekymrer meg er at jeg tror det er en rekke andre tiltak som er viktigere

For eksempel tiltak for å styrke tilbudet og undervisningen i tekniske og naturvitenskapelige fag på alle trinn, tiltak for å øke rekrutteringen til fag som kunnskapssamfunnet trenger, tiltak for å redusere frafallet i utdanningene, tiltak for å styrke profesjonell og sterk ledelse og styringsstrukturer, tiltak for å gjøre institusjonell spesialisering mer økonomisk tiltrekkende, og tiltak for å utvikle finansieringsmodellen for sektoren (for eksempel tiltak for å redusere ujevnhetene i institusjonsfinansieringen og gjøre konkurransearenaene jevnere for alle deltakere, tiltak for å stimulere til kvalitet over kvantitet, og tiltak for å redusere basisfinansieringen og øke resultatfinansieringen.)

Jeg har nok ikke plass til å ta disse i detalj, men la meg bare vise deg den følgende grafen over ledige stillinger i informasjonsteknologi slik som EU ser utviklingen framover.  Det er den øverste kurven.  Den nederste kurven er antall  som blir uteksaminert innen informasjonsteknologi i den samme perioden. Vi har gått ifra industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet, men det er ikke hvilken din helst kunnskap vi trenger.   Og en slik manko på den riktige arbeidskraften som denne grafen viser, er en av de største utfordringene til at Norge og Europa skal konkurrere effektivt på verdensmarkedet.

Så kjære Kristin, vær forsiktig så du ikke bidrar til å kaste babyen ut med badevannet.  Omfavn pluralisme og konkurranse, men inspirer gjerne til tiltak for å gjøre en større variasjon av studieprogrammer økonomisk lønnsomme (det reduserer behovet for å konkurrere om de samme store utdanningene).

(Kronikken ble første gang publisert i Dagsavisens Nye Meninger, http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1013/thread292660/#post_292660)    

10 grunner for en egen forskningspolicy for høgskolene

Forskningsrådet la i høst ut et forslag til en egen høgskolepolicy og ba om kommentarer. Det viktigste spørsmålet er i mine øyne fundamentalt: Bør Forskningsrådet ha en egen høgskolepolicy?

Her er 10 grunner til at de bør det:

  1. Det er nødvendig dersom vi ønsker at høgskolene skal drive forskning. Mens vi venter på en radikal endring i sektorens finansieringsmodell, vil en egen forskningsstimulerende policy gjøre underverker.
  2. Det er nødvendig dersom vi ønsker en rettferdig konkurransearena.  Men rettferdig konkurranse krever et rettferdig utgangspunkt; høgskolene kan ikke konkurrere barbent på 100-meteren mot velutstyrte universiteter. Forskjellene i arbeidsområder, ambisjoner, studieprogrammer og forskningsvilje til universitetene og høgskolene har blitt dramatisk mindre på få år.  Finansieringsmodellen reflekterer en situasjon som vi har vokset fra for lenge siden;.
  3. Norge får ikke hentet ut sitt FoU-potensiale uten særskilte tiltak for Høgskolene.  Inntil Norge har en finansieringsmodell som gjenkjenner forskningseminens og forskningspotensiale der det finnes – uansett institusjonstilhørighet – trengs særskilte tiltak for å støtte de som har et sterkt internasjonalt potensiale men ikke finansiering til å nå det.
  4. Høgskolene driver forskning som universitetene ikke gjør.  Forskningsaktivitetene ved høgskolene representerer en utvidelse av forskningslandskapet i Norge. På grunn av skjevheten i finansieringssystemet vil en del av denne forskningen ikke fortsette å skje hvis ikke disse forskningsmiljøene får bedre rammer.
  5. Høgskolene sitter på en stor og viktig, men utappet kunnskapskilde.  En rekke høgskoler sitter på lang, erfaringsbasert kunnskap som er grunnlaget for ny forskning og nye, viktige forskningsresultater.  Policyen kan bidra til å bygge opp forskningsmiljøer rundt disse kunnskapskildene.
  6. Forskningen ved høgskolene er viktig for framtiden vår. For at Norge som nasjon skal møte sine store utfordringer i årene framover, eller for den saks skyld for at Norge skal kunne maksimere returraten på sin deltakelse i EUs forskningsprogrammer, trengs en policy som mobiliserer miljøer som har kunnskap vi trenger.
  7. Det er god business. FoU i høgskolene har høy avkastning. En sulteforet, forskningsintensiv høgskole mye ut av hver krone. I Sverige viser analyser høyere avkastning av forskningsfinansiering i høgskolesektoren enn i universitetssektoren, og evalueringer av Forskningsrådets program for strategiske høgskoleprosjekter har vist svært gode resultater med relativt små ressurser.
  8. Forskningsrådets verktøykasse er ikke tilpasset høgskolene .En rekke av høgskolenes forskningsområder har ikke en naturlig plass i Forskningsrådets eksisterende portfolio. En egen forskningspolicy for høgskolene kan rette noe på dette.
  9. En akselererende utvikling nødvendiggjør forskningsaktive lærere. Mer enn halvparten av alle bachelorstudenter i Norge går ved en høgskole eller vitenskapelig høgskole.   Utdannelsen de får skal være av høy kvalitet og være så relevant som mulig. FoU-aktive lærere i nasjonale og internasjonale forskningsnettverk styrker studieprogrammenes relevans.  Gitt finansieringsmodellen i sektoren trengs en spesiell forskningspolicy for høgskolene for å oppnå dette.
  10. Loven sier at høgskolene skal drive forskning.  Universitets- og høgskoleloven sier at all undervisning skal være forskningsbasert, og de ansatte skal drive med FoU av høy kvalitet. Samtidig er ikke høgskolene finansiert til å gjøre det. Forskningsrådets FoU-policy vil bidra til at høgskolene i større grad kan leve opp til lovens bokstav og intensjon.

En egen forskningspolicy for høgskolene vil altså ha en rekke gode sider, og jeg har kun trukket fram ti av dem her. Men en egen forskningspolicy for høgskolene er til syvende og sist ikke annet enn et lite plaster på et stort sår, en kompensering for en utdatert og uheldig finansieringsmodell for universitets- og høgskolesektoren.

Høgskolene har ikke et ”særlig ansvar”

Vår globale økonomi er i økende grad drevet av kunnskap, informasjon og ideer. Dette gjør universitetene og høgskolene til svært viktige aktører.

Kunnskap. Kunnskap er stadig viktigere for samfunnet vårt, for økonomien vår og for hvordan vi skal møte de stadig mer alvorlige utfordringer vi står overfor i årene framover.  Og etter hvert som kunnskap har erstattet andre ressurser som den viktigste driveren for økonomisk vekst, har utdanning i økende grad blitt et grunnlag for individuell velstand og sosial mobilitet.

I denne prosessen har universitet- og høgskolesektoren endret seg dramatisk på få år.

Et resultat blant mange er at det ikke har hensikt lengre å opprettholde skillet imellom universiteter, høgskoler og vitenskapelige høgskoler.  Vi har ikke lenger personlighetsløse og frakoplede globale forskningsuniversiteter på den ene siden og studentkjærlige, regionale leverandører av korte profesjonsstudier på den andre.  I dag representerer institusjonene i sektoren et kontinuum, med tradisjonelle breddeuniversiteter, forskningsintensive høgskoler, profesjonsrettede universiteter og undervisningsorienterte høgskoler i mange blandinger av hverandre.

Og som ofte skjer når noe utvikler seg så vokser de fra beskrivelsene, fra definisjonene. De passer ikke lengre inn i boksene vi har puttet dem inn i.  Landskapet har endret seg og vi trenger et nytt kart.

Vi bør ikke ha én eller to bokser som alle institusjonene skal bli presset inn i.  Poenget er heller at vi ikke bør ha bokser. Vi bør la tusen blomstre blomstre. Hvis hver institusjoner er fri til å utvikle sin egen nisje i markedet, så vinner vi som nasjon.

Forskningsrådet har i høst lagt ut et forslag til en egen høgskolepolicy hvor dette poenget er godt forstått.  I forslaget skriver Forskningsrådet blant annet at

  • «universiteter og høgskoler har blitt mer like»,
  • «mange høgskoler har utviklet spissmiljøer som konkurrerer på høyt nivå internasjonalt»
  • etter felles lov for UH-sektoren av 2005 er «institusjonene i prinsippet likestilt»,
  • «det ikke er hensiktsmessig å snakke om høgskolene som en ensartet kategori, klart forskjellig fra universitetene», og
  • «Skillet mellom høgskoler og universitet begynner i økende grad å bli problematisk».


Det er forfriskende lesning, og Forskningsrådet har gjort en svært god jobb med dette forslaget. Men i forslaget fra Forskningsrådet snakkes det allikevel en del om høgskolenes ”særlige ansvar”.  Jeg tror ikke det er en nyttig anskuelse. Det er som om Forskningsrådet ikke har tatt konsekvensen av sin egen analyse.

Det har mindre og mindre hensikt å snakke om at høgskolene har et særlig ansvar hvis det er mindre og mindre hensiktsmessig å snakke om høgskolene som en ensartet kategori, klart forskjellig fra universitetene. 

Forskningsrådets beskrivelse av høgskolenes særskilte ansvarsområder innen undervisning – oftest eksemplifisert ved å henvise til kortere profesjonsutdanninger – tilbys også ved universitetene, mens høgskolene tilbyr både disiplinfaglige utdanninger, lengre profesjonsutdanninger, og i økende grad doktorgradsutdanninger. Og på forskningssiden ser vi framvekst av forskningsintensive miljøer i høgskolen, samtidig som kvaliteten forskningskvalteten ved miljøene varierer stort.

Tilsvarende er det ikke en særlig nyttig anskuelse å snakke om høgskolenes særlige «regionale ansvar». Alle universiteter og høgskoler, uavhengig av om de er universiteter eller høgskoler eller hvor de ligger i landet, har både nasjonale ansvar og et ansvar for å opprettholde og utvikle tett kontakt med den byen eller regionen de er plassert i.

Opprettholdelse av skillet imellom høgskole og universiteter reflekterer ikke virkeligheten, og er derfor unaturlig. Men viktigere er at opprettholdelse av dette skillet er skadelig for utviklingen i sektoren. Det reduserer profesjonaliseringen i sektoren. Det reduserer konkurranse. Det hemmer den naturlige kvalitetsutviklingen av studieprogrammene. Det hemmer Norges evne til å hente ut sitt FoU-potensiale. Og det reduserer Norges evne til å hente forskningsmidler fra EUs rammeprogrammer.

På togstasjonen i Lillehammer, om Bringsværd, bøker og teknologiutvikling

Togstasjonen på Lillehammer har en hyggelig kafe med en peis man kan varme seg foran. En gasspeis, riktignok, men i en god lenestol foran peisen en god kopp kaffe og en vaffel, i god norsk stil, kan du ha det virkelig trivelig der mens du venter på toget. Det er nesten som om du ønsker det er forsinket.

For noen dager siden satt jeg foran peisen og snakket med Fredrik. Fredrik Grønningsæter er journalist i Gudbrandsdølen Dagningen, en regionsavis av høy klasse som vi heller kjenner som GD. Og Fredrik var nysgjerrig, vi snakket om alt mulig rart, og ikke minst bøker. Resultatet ble et portrettintervju i GDs Lørdgsmagasin den 9. November. Fredrik har gitt meg lov til å gi en faksimile her.

En morgen i Oslo i nær framtid: «På tide å våkne, Morten. Stemmen til Siri 4.5 fyller Morten Irgens soverom i Parkveien, og er som alltid generisk behagelig. Utviklerne i Apple la vekt på at stemmen skulle ha en myk, men konsis diksjon. Mens Siri snakker, våkner resten av rommet til liv – gardinene trekkes fra, og espressomaskinen ved klesskapet begynner å brumme.

«I dag har du to avtaler: Klokken ti – møte med plasskommandant Kurt Pedersen i Cyberforsvaret på Jørstadmoen for tiårsmarkeringen av CCIS. Du må seinest ta Inter City-toget til Lillehammer klokken 8.30. Og klokken 19 forventer din kone Florissa at du innfinner deg på den karibiske restauranten Lemongrass ved Karl Johan.»

Siri føyer til, nesten ertende: «Det siste er nok det viktigste. Skal jeg legge til rette for reisen din nå?»

I filmen «The Matrix» fra 1999 får hovedpersonen Neo valget mellom å spise en rød eller en blå pille. Den røde pillen frigjør sinnet fra verdens etablerte sannheter, om enn så ubehagelig, mens den blå lar deg leve videre i lykkelig uvitenhet. Dekan og viserektor på Høgskolen i Gjøvik (HiG), Morten Irgens, har antakeligvis tygget røde piller som drops siden tenårene.

I dag, nåtid, forbereder han i samarbeid med Cyberforsvaret på Jørstadmoen, å åpne ett av Europas største senter for forskning på datasikkerhet. Skissen teller 80 ansatte og 15 professorater. Det er et storstilt spleiselag mellom militæret, politi, PST, næringsliv og akademia som plasserer Innlandet helt i front av Snowden-bølgen.

Navnet på satsingen bærer initialene CCIS – Center for cyber- and information security.

– Jeg vil gjerne kuppe dette intervjuet litt, sier Irgens, etter et kjapt «hallo», og lener seg en tanke selvfornøyd tilbake i sin skreddersydde dress. Det er en slik dress som bohemske forretningsmenn fra det dannede utland stiller opp med på konferanser. Du vet, innafor, men med rom for frekke slips.

– Hvorfor betaler du lønna mi? spør han retorisk, med svaret på rede hånd:

– Det er to grunner. Det ene er dette med videreføring av kulturarv, men viktigere: Du betaler lønna mi fordi du er bekymret for framtiden til ungene dine. Så enkelt er det.

Han viser til at de fleste studentene som begynte på HiG og HiL når pensjonsalder i 2060.

– Vi kan knapt forestille oss hva de skal gå gjennom de neste 50 årene. Utfordringene vi som samfunn står overfor møter vi med å bygge kompetanse. Dermed blir det tydelig hva som er mitt samfunnsoppdrag, nemlig å bygge kunnskap og forskning i Innlandet.

Da Irgens kom til Gjøvik i 2009 så han at høgskolen hadde et stort fagmiljø innen cybersikkerhet. Samtidig hadde Forsvaret sin ingeniørskole på Jørstadmoen. Siden 2011 har dekanen gått i skytteltrafikk i nasjonens departementer og etater for å skaffe finansiering til senteret.

– Hvor sårbare er vi egentlig? Hvorfor trenger Norge CCIS?

– Vi vet ikke, og vi har ikke lyst til å vite. Irgens stanser litt, ser seg rundt på Skysstasjonen og veiver hånden i en altomspennende bevegelse.

– At vi har denne samtalen er muliggjort av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Lysene her er styrt av IKT. Det samme gjelder trafikklysene utenfor, matdistribusjon, bankkontoer, biler, telefoner. Alt er digitalt i dag! Vi passerte «point of no return» for ti år siden.

– Point of no return? – Ja, for ti år siden kunne vi fremdeles ha gått tilbake til gamle løsninger. I dag kan vi ikke det. Eller rettere: det ville tatt lang tid.

Irgens illustrerer hvor sårbare vi er:

– I fjor var det 20.000 lommetyverier i Norge. I samme periode ble det estimert at 60.000 ID-tyverier som førte til økonomisk tap, ble begått i Norge. Det finnes ikke en forbrytelse i dag som ikke etterlater seg et elektronisk spor. Utviklingen går raskt, og vi må bare prøve å løpe etter.

Men framtiden ble tenkt på i går. Universitetet i Oslo sluttet å programmere med hullkort og gikk over til magnetkjerneminnet (RAM) rett før Morten Irgens begynte der i 1980. En tid da begrepet elektronisk databehandling (EDB) ble sett på som science fiction, og faget informatikk var like abstrakt som åndemaning.

Da han begynte, visste han knapt hva informatikk var, men Irgens visste om framtiden. Gjennom oppveksten på Hov i Land ved Randsfjorden var han en bokorm med sans for science fiction, eller den mer klassiske betegnelsen: fabelprosa.

– Tor Åge Bringsværd og Jon Bing var fabelaktige. «Den som har begge beina på jorda står stille» er Bringsværd på sitt aller, aller beste!

Skjønt, teknologien den gang var langt fra det Irgens fant i sin fabelprosa:

– Den var bare frustrerende. For dårlig og for tungvint, for omstendelig og lite elegant. Selv om vi ikke visste hvor godt et program kunne være, visste vi at det vi hadde ikke var bra nok. Vi var frustrerte over at de kommersielle produktene ikke leverte så raskt som teknologien tillot.

Mulighetene var mest ideer i populærkulturen. Så tidlig som i 1968 skrev Philip K. Dick boka «Drømmer androider om elektriske sauer?», som senere ble til kultfilmen «Blade Runner». «Gödel, Escher, Bach» av Douglas Hofstadter var likeledes banebrytende om kunstig intelligens da den kom i -79, og ble Irgens favorittbok. Og i 1984 så William Gibson for seg et verdensomspennende datanettverk i «Neuromancer».

– Tenk deg, Gibson skrev den boka på en skrivemaskin. Det er fantastisk.

Irgens er blitt 53 år, men har et tidløst drag over seg. Etter Cand.scient.-graden på 80-tallet har livet hans vært definert av teknologi. Blant annet som programmerer og som forsker på kunstig intelligens. I 1995, etter å ha jobbet en stund for Sintef og bodd en del i USA og undervist, begynte Irgens på doktorgrad i Vancouver.

– Min doktorgrad var på mange måter en studie av automatisering av logikk, som blir aktuelt på spørsmål om kunstig intelligens. Lager du et system som kan resonnere, kan man diskutere det, forklarer han, og illustrerer ivrig:

– Hver nervecelle i hjernen din gjør enkle mekaniske ting. Den kan erstattes av en chip som gjør det samme. Spørsmålet er om du vil merke noen forskjell. Mitt argument er at du ikke vil det. Når folk spør meg om maskiner kan tenke, svarer jeg alltid ja. Fordi jeg er en maskin.

De første årene av doktorgraden var selvfinansiert, og følgelig var Irgens etter eget utsagn «blakk som en kirkerotte». Da er det bra med en bedre halvdel med diplomatlønn.

– Hver fredag, når jeg kommer hjem til Oslo, står kona mi Florissa og venter på perrongen. Jeg skylder henne mye. De giftet seg i Brussel i 1997. Da var hun diplomat fra Den dominikanske republikk. Da konas diplomatgjerning var over, og Irgens selv hadde ferdigstilt doktorgraden, ventet arbeidslivet.

– Vi prøvde oss i Nord-Amerika, men plutselig kom denne dot. com-krisen med global frys på ansettelser. Løsningen for ekteparet ble å starte et programvarefirma, med produkter basert på algoritmer Irgens hadde utviklet i doktorgraden. Firmaet endte opp med å levere støttesystemer til olje- og gassnæringen.

– Fremdeles var jeg blakk som en kirkerotte. Alt vi tjente gikk inn i firmaet. Det vokste til ti personer, og til slutt begynte vi å tjene penger. På dette tidspunkt hadde Irgens vært borte fra familie og venner i Norge i 17 år. I 2009 ansatte de en direktør og satte kurs mot Oppland, og for Irgens del; en stilling som dekan på HiG. En oppgave han skjøtter med amerikansk entusiasme. Mulighetene for Innlandets akademia eksploderer som et Google-søk for hvert lille stikkord han får.

I aksen Lillehammer, Gjøvik og Jørstadmoen ligger et stort potensial, ifølge ham:

– HiG komplementerer HiL nærmest perfekt. For eksempel kan HiGs teknologiske kompetanse innen spillprogrammering og Filmskolens kunstneriske kompetanse innen presentasjon og fortellerteknikk gi en unik ekspertise og et grunnlag for en nasjonal spillskole. Og et samarbeid med Jørstadmoen innen «serious games», altså bruk av spill for trening av ferdigheter.

Gårsdagens ideer er blitt til dagens virkelighet.

– Jeg har ønsket dette i 20 år. Irgens viser fram sin smarttelefon – en Iphone av nyeste slag.

– Vi visste at det kom, men ikke helt hvordan. Apple Newton (personlig digital assistent) kom allerede på 90-tallet. Jeg tenker at telefoner i framtiden blir mer som assistenter du kan snakke med. En som organiserer hverdagen din.

Teknologien bak stemmegjenkjenningsystemet til Iphone er norsk og heter Siri, påpeker Irgens begeistret. I reklamen står det at hun skjønner hva du mener og snakker tilbake.

– Florissa! Ring Florissa! Florissa!, kauker han inn i telefonen. Ingenting skjer.

– Ha, ha, ha, det funket ikke nå.

Når folk spør meg om maskiner kan tenke, svarer jeg alltid ja. Fordi jeg er en maskin.

Tekst og foto: Fredrik Grønningsæter
Lørdag 9. november 2013, Gudbrandsdølen Dagningen, PORTRETTET LØRDAGSMAGASIN.
(C) Fredrik Grønningsæter 2013

HiG-bosonet

I begynnelsen av sekstiårene slet teoretikere i fysikk med å forstå hvorfor partikler har masse. Peter Higgs og Francois Englert foreslo en mekanisme, en teoretisk modell som kalles ”symmetry breaking”. Modellen støtter seg på eksistensen av en partikkel som ingen hadde observert i noen eksperimenter. Denne teoretiske partikkelen ble etterhvert kjent som higgsbosonet eller “gudepartikkelen”.

Det å bevise at denne teorien var korrekt, og at HiG-bosonet eksisterte, tok nesten femti år og involverte å bygge den største og mest avanserte maskinen og forskningsfasiliteter menneskeheten noensinne har bygget, ”the Large Hadron Collider”(LHC). Oppdagelsen ifjor på Cern av en partikkel med de riktige egenskapene bekreftet eksistensen av den, og er, som Stephen Hawkins uttalte denne uken, ”en triumf for teorien.”

Og denne uken annonserte Nobelkomiteen at Englert og Higgs vil bli tildelt årets Nobelpris i fysikk.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg har kalt partikkelen HiGs-bosonet, det går vanligvis under navnet higgbosonet eller ”gudepartikkelen”. HiG er en forkortelse av Høgskolen i Gjøvik, og min omskrivning på denne bloggen er en liten honnør til forskerne ved Høgskolen i Gjøvik som bidro med sentrale bidrag til identifiseringen av bosonet, Are Strandlie og Jørn Wroldsen. Dette inkluderte arbeidet med utviklingen av algoritmene som ble benyttet til analyse av sporene i indre detektor. Gratulerer, HiG!

Kauffeldts klima

I dag er vår velferd, våre inntekter og vår konkurranseevne avhengig av at vi klarer å utvikle en kunnskapsøkonomi i verdensklasse. Da blir vår evne til innovasjon, til å ta utfordringer og til å bli motivert av motstand viktig. Våre høgskoler og universiteter er da viktige instrumenter for langsiktig økonomisk utvikling.

For noen dager siden var jeg på et foredrag av sjefsøkonom ved Swedbank First Securities, Harald Magnus Andreassen, og da jeg spurte ham om hvorfor Norge ligger så lavt på internasjonale rangeringslister om innovasjon, svarte han at en god kur mot angst for at Norge ikke vil klare seg i den internasjonale konkurransen i framtiden er å lese Teknisk Ukeblad hver torsdag. ”Det er helt utrolig hva som finnes opp og utvikles ved små og store bedrifter rundt om i Norge, og Teknisk Ukeblad skriver om det. Hver uke.”

Det er riktig at mye bra utvikles i Norge (og vi kan ta diskusjonen om innovasjonsrangeringer en annen dag). Et interessant poeng her er at mye bra utvikles ”rundt om kring i Norge”. Men ikke hvorsomhelst. Det er et knippe med byer som har en høy innovasjonstetthet.

Industrien på Østlandet har de siste 20-30 årene klart utviklet seg sterkest i de mellomstore byene, som for eksempel Horten, Kongsberg, Sarpsborg, Fredrikstad, Gjøvik-Raufoss, og Skien-
Porsgrunn, mens Oslo har tapt nesten all industri. De mellomstore byene har viderutviklet spesialiserte, teknologiorienterte og kunnskapsbaserte industrimiløjer som har hatt større konkurrenseevne og attraktivitet enn storbyene i Norge og i særdeleshet Osloområdet.

Disse teknologimiljøene har gjennomgått en stor utvikling og i styrket kunnskapsbasen, samarbeidsevnen og sin egen utviklingsinnovasjon i takt med markedsutfordringen. Ett eksempel er byene som har gått sammen om å etablere “the Norwegian Industrial Cluster” for å fremme kompetansedrevet industriutvikling og industridrevet kompetanseutvikling ved å knytte sammen høgskoler og industriklynger i hver by. Det er Ålesund (med NCE Maritime og Høgskolen i Ålesund, Gjøvik (med NCE Raufoss og Høgskolen i Gjøvik), Kristiansand (med NCE NODE og Høgskolen i Agder) og i Kongsberg (med NCE Sytems Engineering Kongsberg og Høgskolen i Buskerud). Til sammen har bedriftene nærmere 50.000 ansatte og en årlig omsetning på 150 milliarder kroner, mens lærestedene har 20.000 studenter og over 2.000 ansatte.

La oss ta Gjøvik som eksempel. Caspar Kauffeldt etablerte Gjøvigs Glasværk for mer enn tohundre år siden. Og resten er historie, som det sies, Kauffeldts entrepenørskap ga glassverket internasjonalt ry, la grunnlaget for byen Gjøvik og skapte et klima for innovasjon, teknologi og industriutvikling i regionen. Gjøvikblå ble et begrep, og Kauffeldts klima ble Gjøviks hemmelige våpen.

Enkelte småbyer har større innovasjonsintensitet enn Gjøvik, for eksempel Halden og Ulsteinvik. Men det viktigste er å rangere først blant de mellomstore byene – ikke blant småstedene eller storbyene. Og grunnen til det er at kunnskapsøkonomien gir et stadig jag etter kompetanse, en stadig jakt etter de rette menneskene. En mellomstor by kan tilby et svært godt kompromiss mellom småbyenes tomhet og storbyenes bekymringer. Mange mellomstore byer er fristende alternativ for mange av de småbarnsfamiliene som kompetanseindustrien er på jakt etter. De tilbyr høy livskvalitet, trygghet, tilgang til natur, internasjonalt orientert høyteknologisk industri i verdensklasse, forskningsintensive høgskoler eller universiteter, og en stå-på-vilje og evne til industrialisering som her på Gjøvik kan kalles Kauffeldts klima.

Kombinasjonen mellomstor by, høyteknologimiljøer og Kauffeldts klima posisjonerer Gjøvik svært godt i møtet med framtiden.

Og Kauffeldts klima er fortsatt lett å merke her. Gjøvik plasserer seg på 14. plass blant landets 89 økonomiske regioner med hensyn til omfang av egenutført forskning og utvikling. Av alle mellomstore byer i Norge har Gjøvik den største andelen bedrifter med innovasjonsaktiviteter. Og Gjøvik rangerer svært høgt i attraktivitet og næringsklima blant norske kommuner.


Bo- og arbeidsmarkedsregioner (BA-regioner) rangert etter innovasjonsrater. Figuren viser andel i prosent av bedrifter som har innovajonsaktiviteter for store og mellomstore byer. Småbyer er ikke tatt med. (Etter Frants Gundersen og Knut Onsager, 2011. “Regional innovasjon og næringsutvikling”.)

Rangering på Attraktivitetsbarometeret og Nærings-NM blant de 430 kommunene i landet, for perioden 2005-2007. (Etter Knut Vareid, 2009, “Næringsanalyse for Oppland”.)

I Gjøvikområdet etableres et av Europas største forskningssentre i cybersikkerhet. Her har Norsk Titan utviklet en banebrytende metode for produksjon av titantråd. Nye metoder for bruk av polymerkompositter har gitt sivil anvendelse av teknologier i missilkomponenter. Dolphitech har utviklet et nyvinnende ultralydkamera til Doplhitech. Miljøene arbeider med innovativ teknologi for varmsmiing av stål, nye materialer og utviklingsverktøy for miljøvennlige drikkevannsrørkoblinger og automatisering i produksjon av offshore support fartøy. Hele vareproduksjons verdikjede dekkes, fra material- prosess- og produkt-utvikling til automatisert og fleksibel produksjon. Total prosjektportefølje i FoU prosjektene inkludert industriens egenandel har passert en milliard kroner.

NCE Rauoss er ett av bare 22 klyngeinititiativ i Europa som har oppnådd sertifiseringen Gold Label. SINTEF Raufoss, raufossindustrien og øvrig næringsliv i Gjøvikregionen står alene for drøyt halvparten av all egenutført FoU i næringslivet i Hedmark og Oppland. Og hele vareproduksjons verdikjede dekkes, fra material- prosess- og produkt-utvikling til automatisert og fleksibel produksjon. Total prosjektportefølje i FoU prosjektene alende har passert en milliard kroner.

Kauffeldts klima gir seg også utslag i at Gjøvik nå huser Norges mest forskningsintensive høgskole. Høgskolen i Gjøvik er også Norges mest innovasjonsorientert, og har som det eneste universitetsmiljøet i Norge innført innovasjon som en bærebjelke i alt sitt virke. Innovasjon er innført som fag i alle høgskolens studieplaner, fra byggingneniør og ledelse til IKT og sykepleie. Høgskolen har utviklet et “innovatorium”, og høgskolens årlige “Idelab 24” har nettopp hatt sin høstlige oppstart.

Vår evne til innovasjon, til å ta utfordringer og til å bli motivert av motstand viktig, og da blir våre høgskoler og universiteter viktige instrumenter for langsiktig økonomisk utvikling. Høgskolen i Gjøvik er en hjørnestein for innlandets langsiktige økonomiske vekst.

Casparprisen er oppkalt etter Caspar Kauffeldt. Den har vært delt ut siden 1976 til personer, en gruppe personer eller foreninger som i særlig grad har tatt initiativ som har kommet befolkningen i Gjøvik til gode, eller har gjort Gjøvik kjent utad. I år valgte juryen å gi prisen til meg fordi den mener jeg har bidratt til å øke profileringen av Gjøvik og Høgskolen i Gjøvik, nasjonalt og internasjonalt. Jeg er litt forlegen, selvfølgelig, men mer enn å være forlegen er jeg stolt på vegne av Høgskolen i Gjøvik, for dette var en pris som i bunn og grunn er et resultat av høgskolens arbeid. Og høgskolens arbeid er igjen et resultat av Kaufeldts klima.

For det var Kaufeldts klima som gjorde at bedrifter, kommuner og fylkeskommunene i Innlandet gikk sammen for å etablere fondet for Kompetanse, Utdanning og Forskning her i innlandet, det såkalte KUF-fondet som ble etablert for å delfinansiere utviklingen av et universitet i Innlandet. Det ble ikke noe universitet, men det skal alle vite at den investeringen var en stor suksess. Høgskolen i Gjøvik fikk finansiering til å bygge seg opp faglig. Og hva er resultatet? På noen få år har høgskolen blitt Norges mest forskningsintensive. Den har etablert en rekke masterprogrammer og to Phd-studier, doblet antall studenter, og blitt svært synlige. Den har ført til at Louvre museum arbeider sammen med Høgskolen i Gjøvik for å digitalisere gamle mesterverkmalerier, at forskningsdirektøren i Canon fløy fra Tokyo for å donere avansert utstyr til forskningen her, at Canada Bank tok kontakt for å få hjelp til å gjøre Canadiske pengesedler vanskeligere å forfalske, og at alle norske sikkerhetsinstitusjoner går sammen om å finansiere opp et forskningssenter i cybersikkerhet ved høgskolen.

Klimaet Caspar Kauffeldts etablerte sees tydelig, fra Gjøvig Glasværk igjennom tidligere vinnere av prisen, og til Høgskolen i Gjøvik i dag.

Samfunnets nervesystem

I april i år publiserte Eurostat et lite dokument som viser gjennomsnittlig lønnskostnad per time (unntatt i jordbruket og det offentlige) i hvert av landene i EU og i Norge. Figuren har jeg gjengitt her.

Det som en arbeider i Tyskland tar 100 kroner, tar hennes norske kollega 159 kroner for. Det betyr at den norske arbeideren er 59 prosentpoeng dyrere enn den tyske (eller sagt på en annen måte, at den norske timeprisen er 159% høyere enn den tyske). Og hvis vi går helt ned på listen ser vi at det som den Bulgarske arbeideren tar 100 kroner for, tar hans norske kollega 1305 kroner for.

Lønnskostnader per time i Europa, i Euro:

Og allikevel så er vi altså blant verdens mest konkurransedyktige land. I følge World Economic Forum, som kom med en ny rapport for noen dager siden, er vi nå på 11. plass i verden.

Det er … interessant. For rapporten World Economic Forum sier at Norge har dårlige rammeverk for forskning og utvikling, at vi er dårlig på innovasjon, at vi er svært dårlig på infrastruktur og selvfølgelig at vi sårer elendig på markedsstørrelse.

Så hvordan klarer vi da å karre oss opp på 11. plass i konkurransedyktighet? Hvordan får vi det til?

Det er flere grunner til det. Vi har et lavt byråkrati, vi er godt selvdrevne, vi har forutsigbare forutsetninger, velfungerende og transparente offentlige institusjoner, lav korrupsjon, men viktigst av alt er teknologi.

Nettopp fordi lønningene er så høye i Norge tar vi i bruk teknologi raskere. Investering i teknologi er investering som raskere gir gevinst enn noe annet land i verden. Og fordi behovet er stort, er vår IKT-infrastruktur, spesielt internettbåndvidde og mobilt bredbånd, godt utbygd.

Teknologi gjør det mulig for oss å produsere en lang rekke varer og tjenester til priser som konkurrerer med land som har mye lavere lønninger enn oss, fordi vi kan bruke teknologi til å redusere hvor mange arbeidstimer vi benytter. Og når vi bruker teknologi, får vi også gjerne høyere kvalitet og sikrere relevanser enn de som bruker mindre teknologi. Dermed kan Norge ha vareproduksjon som konkurrerer på verdensmarkedet. Raufossindustrien er et lysende eksempel på det, der produserer de deler til verdens bilproduksjon.

Også er det ikke slik at alle norske arbeidstimer er 159% dyrere enn de tyske. Norge har den høyest inntekstutjevningen i verden. Det betyr altså at det ikke er mange som tjener svært mye mer enn andre. Denne utjevningen betyr at relativt sett har mange yrkesgrupper blitt løftet i lønnsinntekt i forhold til de samme yrkesgruppene i andre land. Men både relativt sett og i absolutte tall så er det en del yrkesgrupper som får dårligere betalt i Norge enn i andre land. Og det er gjerne spesialister og teknologer.

Norge klarer altså, mot alle odds, å levere produkter og tjenester til verdensmarkedet. Og det er på grunn av teknologi og ikke alt for dyre teknologer. Norge har altså blitt helt avhengig av teknologi og teknologikompetanse for å kunne konkurrere med varer og tjenester på verdensmarkedet Det betyr at vår levestandard har blitt helt avhengig av teknologi.

Men vi har også blitt helt avhengige av teknologi på andre måter. Norge er på en måte en maskin hvor millioner av deler griper inn i hverandre. Tenk deg et bilde av en gammeldags, mekanisk klokke med masse tannhjul som griper inn i hverandre. Nei, glem det, bildet av en klokke en altfor sterk forenkling. Maskinen Norge er så kompleks at ingen forstår hvordan den fungerer. Alt er basert på IKT, altså Informasjons- og Kommunikasjonsteknologi, eller for å si det enklere, på datamaskiner. Klokken din, styringssystemene for togene, trafikklysene, mobiltelefonnettet, nødnumrene, vannforsyningen. Og alt er på ulike måter knyttet til hverandre, indirekte eller direkte. Røsker du i en del av dette har du ingen aning om hva konsekvensene kan være i en helt annen ende av Maskinen Norge.

Det betyr at vi i dag er helt avhengig av teknologi, bare for at tannhjulene skal fortsette å gå rundt. Bare for at maskinen skal fortsette å gå, skal fortsette å levere mat, strøm, vann og fjerne søppel. En av grunnene til at vår levestandard har økt så mye som den har gjort, er fordi vi kan gjøre så mye med så liten arbeidsinnsats.

Men det er nok en grunn til at vi er avhengige av teknologi. Og den grunnen er fremtiden. Norge står foran store utfordringer i årene framover. Svært store. Og når departementene, forskningsinstitusjonene, etatene, næringslivet begynner å planlegge hvordan vi skal møte disse utfordringene, er det bare ett kort de kan spille. Kun ett kort. Og det er teknologi. Med teknologi håper vi å kunne lage renere energi, gjøre det mulig for eldre eller syke å klare seg hjemme lenger, styrke vår evne til å produsere konkurransedyktige produkter for eksport, redusere energiforbruket og miljøgassutslipp, verne fiskebestandene og redusere konsekvensene av klimaendringene.

Det er derfor NTNU og Høgskolen i Gjøvik satser strategisk på teknologi. Fordi Norge trenger høykvalitets teknologikompetanse. Vi trenger det i dag, og vi trenger det enda mer morgen.


Trykket i Oppland Arbeiderblad onsdag 18. september 2013 som innledning til Forskningsdagene.