10 grunner for en egen forskningspolicy for høgskolene

Forskningsrådet la i høst ut et forslag til en egen høgskolepolicy og ba om kommentarer. Det viktigste spørsmålet er i mine øyne fundamentalt: Bør Forskningsrådet ha en egen høgskolepolicy?

Her er 10 grunner til at de bør det:

  1. Det er nødvendig dersom vi ønsker at høgskolene skal drive forskning. Mens vi venter på en radikal endring i sektorens finansieringsmodell, vil en egen forskningsstimulerende policy gjøre underverker.
  2. Det er nødvendig dersom vi ønsker en rettferdig konkurransearena.  Men rettferdig konkurranse krever et rettferdig utgangspunkt; høgskolene kan ikke konkurrere barbent på 100-meteren mot velutstyrte universiteter. Forskjellene i arbeidsområder, ambisjoner, studieprogrammer og forskningsvilje til universitetene og høgskolene har blitt dramatisk mindre på få år.  Finansieringsmodellen reflekterer en situasjon som vi har vokset fra for lenge siden;.
  3. Norge får ikke hentet ut sitt FoU-potensiale uten særskilte tiltak for Høgskolene.  Inntil Norge har en finansieringsmodell som gjenkjenner forskningseminens og forskningspotensiale der det finnes – uansett institusjonstilhørighet – trengs særskilte tiltak for å støtte de som har et sterkt internasjonalt potensiale men ikke finansiering til å nå det.
  4. Høgskolene driver forskning som universitetene ikke gjør.  Forskningsaktivitetene ved høgskolene representerer en utvidelse av forskningslandskapet i Norge. På grunn av skjevheten i finansieringssystemet vil en del av denne forskningen ikke fortsette å skje hvis ikke disse forskningsmiljøene får bedre rammer.
  5. Høgskolene sitter på en stor og viktig, men utappet kunnskapskilde.  En rekke høgskoler sitter på lang, erfaringsbasert kunnskap som er grunnlaget for ny forskning og nye, viktige forskningsresultater.  Policyen kan bidra til å bygge opp forskningsmiljøer rundt disse kunnskapskildene.
  6. Forskningen ved høgskolene er viktig for framtiden vår. For at Norge som nasjon skal møte sine store utfordringer i årene framover, eller for den saks skyld for at Norge skal kunne maksimere returraten på sin deltakelse i EUs forskningsprogrammer, trengs en policy som mobiliserer miljøer som har kunnskap vi trenger.
  7. Det er god business. FoU i høgskolene har høy avkastning. En sulteforet, forskningsintensiv høgskole mye ut av hver krone. I Sverige viser analyser høyere avkastning av forskningsfinansiering i høgskolesektoren enn i universitetssektoren, og evalueringer av Forskningsrådets program for strategiske høgskoleprosjekter har vist svært gode resultater med relativt små ressurser.
  8. Forskningsrådets verktøykasse er ikke tilpasset høgskolene .En rekke av høgskolenes forskningsområder har ikke en naturlig plass i Forskningsrådets eksisterende portfolio. En egen forskningspolicy for høgskolene kan rette noe på dette.
  9. En akselererende utvikling nødvendiggjør forskningsaktive lærere. Mer enn halvparten av alle bachelorstudenter i Norge går ved en høgskole eller vitenskapelig høgskole.   Utdannelsen de får skal være av høy kvalitet og være så relevant som mulig. FoU-aktive lærere i nasjonale og internasjonale forskningsnettverk styrker studieprogrammenes relevans.  Gitt finansieringsmodellen i sektoren trengs en spesiell forskningspolicy for høgskolene for å oppnå dette.
  10. Loven sier at høgskolene skal drive forskning.  Universitets- og høgskoleloven sier at all undervisning skal være forskningsbasert, og de ansatte skal drive med FoU av høy kvalitet. Samtidig er ikke høgskolene finansiert til å gjøre det. Forskningsrådets FoU-policy vil bidra til at høgskolene i større grad kan leve opp til lovens bokstav og intensjon.

En egen forskningspolicy for høgskolene vil altså ha en rekke gode sider, og jeg har kun trukket fram ti av dem her. Men en egen forskningspolicy for høgskolene er til syvende og sist ikke annet enn et lite plaster på et stort sår, en kompensering for en utdatert og uheldig finansieringsmodell for universitets- og høgskolesektoren.