NHOs ufrie læringsliv

Kjære Kristen, jeg ser jeg at du og NHO har valgt ”bedre dimensjonering av høyere utdanning” som et politisk forslag for kompetansepolitikk.  Det synes jeg er kjempefint, fordi temaet er kjempeviktig.

For snart fire år siden kom du på besøk til Høgskolen i Gjøvik, og du tvitret at du  ”Ble utrolig inspirert av besøk på Gjøvik i dag. Flinke til å omstille seg og bruke høyskolemiljø og næringsklynger i samarbeid”.

Hvorfor var du så begeistret for Høgskolen i Gjøvik, Kristin? Eller for å være mer generell kan jeg spørre om hvorfor naboene betaler lønna mi.   Hva er det som gjør at så mange sier at jo, Morten og de andre på Gjøvik ønsker vi å betale for?

Jeg er så freidig at jeg innbiller meg at grunnen er at vi har vist at vi duger.  Jeg tror vi har fått til ting som bidrar til endring, vekst, og et håp om en tryggere framtid.  

Og da er spørsmålet: Bidrar forslaget ditt positivt?  Hjelper forslaget oss, eller sparker det bena unna på oss?

Og der er jeg neimen ikke så sikker.

Den første grunnen til at forslaget ditt bekymrer meg er at det kan hemme mangfold.  

Du sier vi har for mange studieprogrammer i Norge.  I dag finnes det over 2000 studieprogram på høyskole– og universitetsnivå, og det er altfor mange, sier du.   Hvorfor er 2000 studieprogrammer for mange?  Hvorfor er mange programmer et onde og få programmer et gode?  Hvor går egentlig grensen?  Og hvem bestemmer den?

Vår moderne kunnskapsøkonomi er nettopp definert av mangfold og bredde. På 150 år har vi sett en fantastisk økning i antall yrker.  Det sies at 8 av de 10 mest søkte stillingene i USA i fjor ikke eksisterte for ti år siden. 

I mine øyne er det derfor helt fantastisk at særlig høgskolene har respondert på markedsutviklingen og utviklet en studieprogramsportfolio i Norge som er bred, fleksibel, internasjonal og spennende.

I alle vestlige land har vi sett en akademisk drift; en drift blant universitetene i retning av mer profesjonsutdannelse og profesjonsforskning i, og en drift blant høgskolene i retning av mer forskningsaktivitet og forskningsbasert undervisning.  Vi har altså fått en økende overlapp mellom universitetssektoren og høgskolesektoren, til et punkt hvor det i dag er meningsløst å splitte sektoren i to deler – universiteter og høgskoler.  I stedet har vi et kontinuum som har gitt en større spennvidde og et større mangfold  med klassiske universiteter, anvendt orienterte universiteter, spesialiserte universiteter, forskningsintensive høgskoler, og så videre.  Og ikke minst har vi fått et rikere studieprogramstilbud.

Denne konkurransedrevne utviklingen bør få fortsette.  Utviklingen er bra for samfunnet, den er bra for næringslivet, den er bra for den enkelte student og den er bra for den enkelte institusjon.  For eksempel så ser vi at høgskoler som beveger seg mot større forskningsintensitet trekker til seg bedre lærekrefter, bedre studenter og flere bedrifter.

Men så sier du også at det er bedre at utdanningsinstitusjonene spesialiserer seg, og at ”alle ikke kan drive med alt”.  Dette er jeg helt enig med deg i.  Men det er noe annet enn å si at vi skal ha færre studieprogrammer.   Spesialisering kan til og med føre til flere studieprogrammer, og ikke færre.

Den andre grunnen til at forslaget ditt bekymrer meg er at det kan være konkurransehemmende.  

Du sier at  institusjonene har fått for frie tøyler. Staten må styre sterkere. Og du mener at myndighetene skal bestemme hvem som skal levere hvilke varer.

Men den priviligerte laugsordningen ble avskaffet ved lov på slutten av 1800-tallet.  Og grunnen var enkel, handelsprivilegier reduserer konkurranse og kvalitet, øker kostnader og er i det hele uheldig for samfunnet.  Og historien har også vist at sentralstyrte femårsplaner ikke er den beste modellen for økonomisk utvikling.  Jeg tror ikke den gjør seg stort bedre for kunnskapsutvikling.

Når BI, i takt med ditt utspill, sier at det er nok med to handelshøgskoler i Norge, får vi et duopoli, steget før et monopoli.  Det er en dårlig idé.  En feit katt i Oslo og en feit katt i Bergen er hverken bildet på dynamikk eller regional næringsutvikling.

En liberal modell vil drive fram konkurranse og skape diversitet og fleksibilitet i å møte nye samfunnsutfordringer.  Jeg tror du vet at konkurranse, ikke sentralstyring og monopolisering, er det riktige.  Og ønsker vi konkurranse, må vi leve med at enkelte aktiviteter blir duplisert.

Den tredje grunnen til at forslaget ditt bekymrer meg er at det kan skade høgskolene

Og det vil igjen skade kunnskapsutviklingen og verdiskapningen i Norge.  Det er høgskolene som har drevet fram mye av nyskapingen i UH-sektoren de siste ti årene.  Det er høgskolene som har tilført sektoren ny konkurranse.  Og det er i denne konkurransen at en rekke høgskoler har tatt markedsandeler.

Med den bakgrunnen ser vi at en reversering av pluralismen og konkurransen som sektoren har opplevd de siste årene, primært betyr en reversering av høgskolenes kurs og en redusering av høgskolenes aktiviteter.

Grafen under viser studentutviklingen ved Høgskolen i Gjøvik og Universitetet i Oslo fra 2000 til i dag.  Mens universitetet har hatt en nedgang på 12% har Hig mer enn doblet sin studentmasse.  Som den eneste institusjonen i sektoren har vi økt søkertallene i ni strake år. I en svært urettferdig konkurranse (vi har en elendig finansiering sammenliknet med universitetene) har vi allikevel klart å ta markedsandeler.   

I noens øyne viser denne grafen en helt uønsket utvikling; en svekking av universitetenes inntektsgrunnlag, mens i andres øyne indikerer det et økt mangfold og en økt kvalitet ved høgskolene.  

Den fjerde grunnen til at forslaget ditt bekymrer meg er at det kan redusere innovasjon, nyskaping og kunnskapsutvikling.

Hvis Norge for ti år siden hadde fulgt rådet ditt om å unngå ”en vill vekst i studietilbud”, som du utrykker det, så tror jeg vi ville hatt en lavere sannsynlighet for at Høgskolen i Gjøvik hadde startet bachelor, master og PhD-utdanning i informasjonssikkerhet, og masterprogrammer i bilde- og fargeteknologi, interaksjonsdesign (knyttet til høgskolens laboratorium for universell utforming), gerontologi,  og bærekraftig vareproduksjon – for å nevne noen. Vi hadde vel heller ikke arbeidet med Filmskolen for å etablere en norsk spillskole.  Og vår informatikkutdannelse hadde nok blitt overført til for eksempel Universitetet i Oslo. 

Og dermed hadde nok ikke forskningsdirektøren for Canon fløyet fra Tokyo til Gjøvik for å utvikle et samarbeid med oss eller Politidirektoratet finansiert tre professorater i etterforskning av datakriminalitet, . Vi hadde heller ikke hatt den største tildelingen av EU-midler per ansatt i hele sektoren. Og vi hadde ikke etablert et additivt vareproduksjonslaboratorium, vi hadde ikke  etablert et av Europas største forskningssentre i informasjonssikkerhet i samarbeid med femten sentrale partnerinstitusjoner, vi hadde ikke blitt valgt til å lede den nasjonale forskerskolen i informatikk, og vi hadde ikke bidratt til industriklyngen på Raufoss om å etablere et Global Centre of Expertise.  For å nevne noe.

Og jeg er ganske overbevist om at mye av det Høgskolen i Gjøvik har fått til disse årene ville ikke de gamle universitetene ha gjort.

Den femte grunnen til at forslaget ditt bekymrer meg er at det kan skade regional industri. 

En stor del av norsk industri ligger langt utenfor Bergen, Oslo eller Trondheim.  Men de ligger gjerne nær en høgskole eller et av våre nye, profesjonsorienterte universiteter som arbeider nært og godt med dem.  Hvis vi reduserer høgskolenes muligheter til å ta opp konkurransen med andre institusjoner og etablere studieprogrammer  som regionen og næringsklyngene i regionen trenger, da har ikke høgskolene mulighet til å utvikle seg og bidra til næringslivets behov.

Den siste grunnen til at forslaget ditt bekymrer meg er at jeg tror det er en rekke andre tiltak som er viktigere

For eksempel tiltak for å styrke tilbudet og undervisningen i tekniske og naturvitenskapelige fag på alle trinn, tiltak for å øke rekrutteringen til fag som kunnskapssamfunnet trenger, tiltak for å redusere frafallet i utdanningene, tiltak for å styrke profesjonell og sterk ledelse og styringsstrukturer, tiltak for å gjøre institusjonell spesialisering mer økonomisk tiltrekkende, og tiltak for å utvikle finansieringsmodellen for sektoren (for eksempel tiltak for å redusere ujevnhetene i institusjonsfinansieringen og gjøre konkurransearenaene jevnere for alle deltakere, tiltak for å stimulere til kvalitet over kvantitet, og tiltak for å redusere basisfinansieringen og øke resultatfinansieringen.)

Jeg har nok ikke plass til å ta disse i detalj, men la meg bare vise deg den følgende grafen over ledige stillinger i informasjonsteknologi slik som EU ser utviklingen framover.  Det er den øverste kurven.  Den nederste kurven er antall  som blir uteksaminert innen informasjonsteknologi i den samme perioden. Vi har gått ifra industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet, men det er ikke hvilken din helst kunnskap vi trenger.   Og en slik manko på den riktige arbeidskraften som denne grafen viser, er en av de største utfordringene til at Norge og Europa skal konkurrere effektivt på verdensmarkedet.

Så kjære Kristin, vær forsiktig så du ikke bidrar til å kaste babyen ut med badevannet.  Omfavn pluralisme og konkurranse, men inspirer gjerne til tiltak for å gjøre en større variasjon av studieprogrammer økonomisk lønnsomme (det reduserer behovet for å konkurrere om de samme store utdanningene).

(Kronikken ble første gang publisert i Dagsavisens Nye Meninger, http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1013/thread292660/#post_292660)