En høgskole er “dårlig” fordi den er streng. Og sort er hvitt.

Krig er fred, kaldt er varmt og bra er dårlig. En artikkel i “Studenttorget” sier at Høgskolen i Gjøvik (HiG) er dårligst i Norge. Og grunnen er at HiG er strikte i sin karaktergivning.

Det er selvfølgelig ikke så enkelt at institusjonene som gir flest A-er og har minst strykprosent er de beste, ei heller er det slik at institusjonene med høyest strykprosent har de dårligste studentene eller lærerne. Og et hint kom i fjor høst med rapporten fra Senter for økonomisk forskning (SØF) som sier at at noen institusjoner i høyere utdanning er snillere med karakterene enn andre, og at dette gjaldt spesielt mange høgskoler i forhold til universitene («Analyse av karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning»).

Intensjonen ved dagens karaktersystem er at en gitt karakter skal reflektere samme kunnskapsnivå uavhengig av hvilken institusjon eksamenen er avlagt på. Men studiene til Møen og Tjelta indikerer at karaktersettingspraksis i Norge varierer systematisk mellom institusjonene i høyere utdanning. SØF-rapporten skriver at det kan “være en indikasjon på strategisk karaktersetting, for eksempel for å påvirke inntektene til institusjonen eller rekrutteringen av nye studenter.” De skriver videre at “De som har studert på en institusjon med «snill» karaktersettingspraksis vil da lettere oppnå sine ønsker om studieplass ved at de fortrenger mulighetene til de som er utsatt for «streng» eller «korrekt» karaktersetting.” Estimater viser at nær 10 prosent av studentene ved NHH er tatt opp på bekostning av bedre søkere. Det samme problemet får vi når studentene skal ut i arbeidslivet. Systematiske forskjeller i karaktersettingspraksis vil svekke karakterenes informasjonsverdi for potensielle arbeidsgivere.

Høgskolen i Gjøvik praktiserer “streng” karaktersetting. Årsaken er nok at det er en høgskole med store ambisjoner og som ser det naturlig å bruke de beste universitetene i Norge som referanseramme.

For det er ikke slik at systematiske forskjeller i karaktersettingspraksis svekker karakterenes informasjonsverdi for potensielle arbeidsgivere. En svært viktig justerende faktor er nemlig merkevaren. Vitnemålets verdi er en funksjon av institusjonens merkevare. Merkevaren bygges opp over mange år. Hvor stolte er studentene av sitt vitnemål? Hvor fornøyde er arbeidslivet med studentene som kommer fra en institusjon versus en annen?

Det må nok føles urettferdig for HiG å få oppslag som beskriver dem som Norges dårligste høgskole, når det er fordi institusjonen setter høye krav. HiG er på svært mange mål Norges beste høgskole. Det er den mest forskningsintensive av alle høgskolene i landet, den henter mer EU-midler per ansatt enn alle universitetene i landet, og får toppkarakterer for flere av studiene sine på Studentbarometeret.

Bra er ikke dårlig og topp er ikke bunn.

Referanser:

“Karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning”, B. Strøm, T. Falch, T. Gunnes og M. Haraldsvik, SØF-prosjekt nr. 2150: “Analyse av karakterbruk og kvalitet i høyere utdanning”

“Bruker ulike høgskoler karakterskalaen ulikt? En analyse av sammenhengen mellom skolebakgrunn og faglig suksess ved NHH.”, J. Møen og M. Tjelta (2005): Økonomisk Forum nr. 6.

“Mindre høgskoler gir bedre karakterer”, K. Brottveit, Forskeforum 19.12.2007

“En A er ikke alltid en A”, R.J. Brunstad, L. Mathiesen, Aftenposten, 29.01.2008,