Når vi stanser opp

Jeg flyttet tilbake til Norge for mer enn fem år siden, og siden, ja, siden har livet passert som landskapet utenfor Flytoget. F. og jeg flyttet til Norge først og fremst for at jeg kunne være nærmere familien min, mine foreldre, mine brødre, noen kjære gamle venner, men vi føler vel egentlig at det ikke helt gikk slik. Geografisk nærmere, ja, men ikke så mye sammen som vi hadde håpet. Og feilen er min, den er ingen andres. Og det er ikke for å unnskylde meg at jeg sier dette, men det var en redsel i meg, i utkanten av bevisstheten min, som en ulv ute i skogen.

De første årene som doktorgradsstudent, i Vancouver, finansierte jeg selv, og når jeg etterpå la ut på et eventyr egget fram av en drøm om å gjøre noe mer med kunnskapen jeg hadde skaffet meg, noe mer enn å skrive artikler, så tok det mange år før F. og jeg kunne senke skuldrene litt. Vi så ikke på oss selv som fattige, vi identifiserte oss med vår bakgrunn og våre drømmer om framtiden, men vi stjal sukker på Starbucks og dopapir på kontortoalettene, og sparte penger til å besøke foreldrehjemmene annet hvert år.

Og dette satt nok litt dypere i enn jeg ville ha trodd, og forsvinner ikke så raskt. Det er rart med det, har du vært fattig og med utilstrekkelig sosial trygghet, så glemmer du det ikke så lett, det former nevralstrukturen din og fenotyper seg til vaner, som en morder som alltid vil kikke seg over skulderen Det er litt underlig med vaner, de er vanskelig å bli kvitt, de er nissen som flytter med på lasten. Og allikevel, jeg opplevde aldri virkelig fattigdom, avvisning av samfunnet eller desperasjon. Alle oss, som er så tilgodesett, vi burde aldri vende ryggen. Aldri.

På Hov, i gruppen på fire som hver morgen ventet på sjubussen i vintermørket, innpakket fra minus tjuefem så bare øynene syntes, sa vi ikke stort mer enn ”morn”. Og på vei over åsen med pannen mot den kalde, mørke vindusflaten, med lyset slått av i bussen og utenfor bare gjenskinnet fra månelyset på den tette, snødekte skogen, tenkte jeg at jeg nok ikke var helt norsk lengre, at jeg ikke lengre var den samme Morten som hadde reist her i fra for så mange år siden, og at jeg nok en gang, i nok et land, var en privilegert innvandrer. Nettverket jeg en gang hadde hatt var smuldret opp. Kj-lyden var tydeligvis resessiv, ananas biter, ordet ”pingle” hadde jeg aldri hørt, og jeg visste ikke hvem Petter Stordalen var. Ingen andre, heller. Så mye som hadde forandret seg.

Innvandrere med en elendig pensjonsopptjening, med et løfte til sine familier om en framtid, og en litt udefinert redsel, er det bare en ting du kan gjøre; det er å gire ned og trampe gassen i bunn. Det er å bli Flytoget.

En gang i blant stanser vi opp. Jeg har ikke malt på mange år, det tar for mye tid og organisering. Men jeg skriver litt på norsk her eller på engelsk her på min linkedinside. Hører på litt musikk. Spiller litt gitar. Skriver litt musikk. Går en tur. Deler et sakte kyss. Men forlater ikke Flytoget.

Screen shot linkedinblog Linkedinformat
Skriverier på engelsk på min Linkedinside.
Read this article here in English.