Hva jeg lærte av 2016

Da har vi kommet til slutten av nok et år, et spennende år med hendelser som jeg tror vil dypt påvirke oss som akademikere. Hvis vi zoomer langt ut og prøver å få et blikk over planetens affærer, har nok ikke dette vært et godt år. Tvert imot, det har på mange måter vært et Annus Horribilis. Nordpolen, Antarktis, Nice, Orlando, Paris, Berlin, Aleppo, Brexit, Putin, Duterte, Boris Johnson, Carl I. Hagen, Trump, Mossack Fonseca, Zika. Merriam Webster utpekte i forrige uke “surrealistisk” til årets ord; det er det ordet som oftest ble slått opp i året som gikk.

Men motstand styrker oss også i vår besluttsomhet. Jeg vil dele noen av refleksjonene jeg sitter med nå når vi går inn i julehøytiden.

2016 har gjort det klarere at gode utdanningprogrammer må gi studentene verktøyene som hjelper dem å skille løgn og demagogi fra fakta. “Surrealistisk” kan være årets ord, men årets nyord er postfaktuell. Se også artikkelen min “Dannelse i en postfaktuell tid”.

2016 har gjort det klarere at høyere utdanning trenger å være i kunnskapsfronten om hvordan teknologi påvirker fagene, utdanningene, forskningen og samfunnet rundt oss, også for fag som i utgangpunktet ikke er teknologiske – samfunnsfag, yrkesfag, helsefag, pedagogiske fag, og så videre.  Teknologiutviklingen er en primærdriver for endringene i yrkene vi utdanner til og samfunnet vi forsker på og for, og nå aksellereres den av den sammenfallende fremveksten av massive datavolum, smarttelefoner, appifisering av tjenester, tingenes internett, robotisering og renessansen til mitt eget fagområde, “kunstig intelligens”.

2016 har gjort det klarere at  relevant og anvendt kunnskapsutvikling må være en integrert del av fagmiljøene som leverer utdanningsprogrammer for profesjonsfagene og yrkesfagene.  Samfunnet endrer seg stadig raskere. Det er viktig for fagenes kvalitet og utdanningenes evne til å være relevant at fagmiljøene både er profesjonsaktive og forskningsaktive.

2016 har gjort det klarere at høyere utdanning i Norge trenger å internasjonaliseres. Internasjonalisering styrker kvaliteten på forskning og utdanning, knytter næringsliv og akademia sammen på tvers av grenser, øker studentenes internasjonale kompetanse og forståelse for tverrnasjonale utfordringer og muligheter, styrker innovasjonsevnen og styrker personlig og institusjonell solidaritet.

2016 har gjort det klarere at høyere utdanningsinstitusjoner må digitalisere alle sider ved sine virksomheter.  For det første er universitetene og høgskolene ankerinstitusjoner i en stadig skarpere internasjonalt konkurrerende kunnskapsøkonomi, noe som krever en skarp overgang fra forvaltning til utvikling, fra regnestav til CRM-system.  For det andre gir teknologi nå en mye mer effektive læringsformer.

2016 har gjort det klarere at todelingen av den høyere utdanningssektoren (i universiteter og høgskoler) vi har i Finland, Belgia, Nederland, Tyskland og Norge ikke har noen positive samfunnseffekter. Det er på sin plass å spørre hva den er til for. Den er med på å vedlikeholde en skjev finansieringsstruktur som ikke er bygget på hvor dyktig en institusjon er, men hvilken klasse man tilhører. Binærmodellen er antiliberal, vedlikeholder privilegier, har et proteksjonistisk formål og hindrer innovasjon og utvikling.  

2016 har gjort det klarere at høyere utdanning må organiseres for å dyrke fram institusjonell og faglig diversitet.  I 2016 har jeg vært med på å utvikle en søknad om universitetsakkreditering. Jo mer vi arbeider med forskriftene som setter rammene for vår søknad om å bli universitet, jo klarere blir det at dagens modell reflekterer et  forenklet (og jeg vil si gammeldags) syn på hva et universitet skal være. Det er ikke bra for Norge. Vi bør heller fremme en heterogen, multifasettert sektor, hvor ulike institusjoner kan dyrke sine egenarter i stedet for å bli presset inn i en mal.

2016 har gjort det klarere at universiteter og høgskoler må ta et tydeligere ansvar for å påvirke kunnskapspolitikken. Universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner er ankere som bidrar med trygghet og retning for den norske kunnskapsøkonomien. Det er derfor viktig at de deltar aktivt i den politiske debatten om hvordan disse ankerinstitusjonene best kan utvikles – om den skjer i sosiale medier, i nasjonale arbeidsgrupper, offentlige høringer eller avisene. Skal vi legge skarpt om til Open Science? Fører ikke indikatorbasert styring galt av sted? Er ikke finansieringsmodellen skjev og uheldig? Bør ikke finansieringen av profesjonsrettet forskning styrkes? Er det ikke på tide å bli kvitt todelingen av sektoren?

2016 har gjort det klarere hvor viktig det er at universiteter og høgskoler beholder en etisk og aktivistisk grunnfilosofi, og prøve å finne måter å følge denne opp i praksis. HiOA var en av initiativtakerne til Akademisk dugnad. HiOA var også en av initiativtakerne for Scholars at RIsk i Norge, og vil ønske en ny scholar som trenger omplassering til oss i det nye året. Arbeidet som gjøres for å sikre akademisk frihet er mer presserende enn noensinne, og en kamp vi ikke kan forholde oss passive til.

Til slutt, 2016 har gjordet det klarere for meg  hvor viktig det er å ta vare på seg selv, og huske å ta en pust i bakken. Vi arbeider hardt hele året for å utvikle og formidle viktig kunnskap, og bygge en tryggere, kunnskapsbasert framtid, men som flyvertene forteller oss om og om igjen: Sett på din egen oksygenmaske først, det er bare da du kan hjelpe andre. Derfor, la deg oppsluke av Julekveldsvisa og historien om Snekker Andersen. Gå en tur på ski hvis du kan. Pust inn oksygenet. Lad batteriet. Og kom tilbake, klar til innsats.