Ledelse og strategi ved Høgskolen i Gjøvik

Strategi: Posisjonering for oppkjøp. Inspirasjon: Gründerkultur. Resultat: NTNU

Statsråd Røe Isaksen besøkte NTNU i Gjøvik første uken i 2016, og ble tatt i mot av viserektor Jørn Wroldsen. Wroldsen er den som har ført Høgskolen fra obskuritet til en høyt ansett forskningsintensiv institusjon. I dag er det ingen i Norge som har vært så lenge i toppledelsen i universitets- og høgskolesektoren som ham, fra 1997 som prorektor og deretter hele femten år som rektor fram til overdragelsen av institusjonen til NTNU for noen dager siden.

En strategi for sammenslåing

Jeg ble en del av Wroldsens ledergruppe i 2009 og fikk være med på noen helt fabelaktige og fascinerende år. Wroldsen har i hele sitt virke hatt som strategi å prioritere fram spissmiljøer, satse på kvalitet, bli svært internasjonale, og i det hele tatt å utvikle HiG til en forskningsintensiv høgskole. Ledergruppa til Wroldsen var helt enige om at høgskolens framtid ikke ville se lys ut uten å øke antall studenter og utvikle omdømmet gjennom å styrke høgskolen sterkt akademisk. En viktig komponent i dette var å vinne universitetsakkreditering.  Og gitt størrelsen og spesialiseringen til høgskolen, ville den eneste veien være igjennom å posisisjonere HiG for sammenslåing med andre, en strategi som etterhvert ble uttrykt som en utvikling mot «en attraktiv campus i et fremtidig universitet i innlandet».

Demografien var nemlig ikke på HiGs side. Mange nittenåringer ønsker å flytte til en større by og velger studier deretter; de som velger studier foran sted vil søke seg til institusjoner med sterkt omdømme.

Inspirert av gründerkultur

Men strategien måtte ta utgangspunkt i at høgskolen hadde svært små ressurser.  I Norge er ikke grunnfinansieringen til høgskolene og universitetene fordelt etter miljøenes dyktighet, potensiale eller viktighet for samfunnet, men etter hvilken institusjon man tilhører. Har man lite penger og ønsker å vokse har man noe til felles med gründerbedrifter, og HiG valgte å tenke som en. Seks ting som suksessfulle gründerbedrifter som regel gjør, og som HiG lot seg inspirere av, er

  1. Fokusér
  2. Skaff venner
  3. Skaff penger
  4. Lag bølger
  5. Løp raskt
  6. Vær heldig

Vi fokuserte og utviklet noen få samfunnsviktige fagmiljøer. Vi skaffet venner igjennom å bygge sterke internasjonale og nasjonale nettverk av støttespillere, og ansatte utlendinger med sterke akademiske nettverk. Vi prøvde å lage så mye bølger vi bare kunne, og ble dyktigere til å være i mediene.

Vi ble flinke til å løpe fort, til å starte aktiviteter, inkludert eksternfinansiert forskning og studieprogrammer. Det gjorde vi selv om ikke organisasjonen hadde det nødvendige administrative støtteapparatet ferdig. Vi hadde ikke råd til å bygge alle strukturer og støtteapparateter før vi startet aktivitetene, og for å bruke en militær metafor, så håpet vi att forsyningslinjene ville klare å ta igjen initiativene før noe gikk galt.  Jeg husker jeg presenterte strategien i Kunnskapsdepartementet, hvor jeg understreket at den hadde høy risiko. «Før eller senere vil noe gå galt, før eller senere vil dere få høre dårlige nyheter fra HiG, men det er en nødvendig konsekvens av en strategi for å bli svært gode med svært små midler. Hvis dere ikke ønsker at vi skal gjøre dette så fortell oss det nå.» Vi fikk fortsette, og Wroldsen imponerte Kunnskapsdepartementet i etatsstyringsmøtene år etter år. Når han ble spurt om risikoen, var svaret «Ja, det har høy risiko. Hva så?»

Og vi var heldige og fikk penger. Regionen gjorde en sterk innsats for å styrke høgskolene i innlandet. Planen var å bygge opp institusjonene akademisk, etablere det nødvendige antallet master- og ph.d.-programmer, fusjonere institusjonene og etablere Innlandsuniversitetet.

Fra Innlandsuniversitetet til NTNU

Men etterhvert ble fusjonsdiskusjonene anstrengte og i 2012 havarerte innlandsuniversitetsprosjektet.  Strategien hadde lenge vært å posisjonere HiG for fusjon eller virksomhetsoverdragelse, nå gjorde vi det klart at det kunne gjøres gjennom andre partnerskap. Det var en helt naturlig konsekvens av vår analyse: Innlandsuniversitet ville ikke la seg gjennomføre, men HiG ville på sikt heller ikke være levedyktig alene.

De mulige sammenslåingene var flere, med Høgskolen i Oslo og Akershus, med Lillehammer alene, i et treparts innlandsuniversitet, med Høgskolen Buskerud/Vestfold.  Men tydeligst på listen var NTNU (selv om det var mange interne diskusjoner om det).  Vi hadde tidlig samtaler på ulike plan, og allerede i februar 2013 snakket Jørn med NTNUs rektor Gunnar Bovim. Det var omtrent ett år før Røe Isaksen annonserte sin plan om konsentrasjon  i sektoren. HiG var med andre ord godt posisjonert når det politiske mulighetsrommet åpnet seg opp.

Internt kalte vi det for posisjonering for å bli «kjøpt opp». Vi mente NTNUikke kunne vokse seg større på organisk måte. Vi mente også at hvis NTNUhadde et foretaksperspektiv ville neste steg være «oppkjøp» av spesielt dyktige spissmiljøer, i geografier, fagområder og industrier hvorNTNU var underrepresentert.

Og vi hadde hadde mye på plass, med noen attributter som måtte være fristende for NTNU. Vi hadde spisskompetanse, var svært internasjonale, lå på Østlandet i nærheten av Oslo og Gardermoen, var knyttet til vareproduksjonsindustrien på Raufoss, og NTNUs søsterinstitusjon,SINTEF, var allerede etablert i nabolaget. I 2012 hadde HiG den største tildelingen av EU-midler per ansatt i hele universitets- og høgskolesektoren, hadde etablert et av Europas største akademiske miljø innen cybersikkerhet, og begynte å bli lagt merke til.

Det som skulle til

For å sette slike mål og lykkes i å nå dem, må topplederen ha sterke kvaliteter. Wroldsen har flere kvaliteter som var svært viktige for høgskolens utvikling. Han er en forsker og vitenskapsmann som forsto forskningens fundamentale posisjon i høgskolenes utvikling.  Det høres opplagt ut i dag, men det var det absolutt ikke i 1997, heller ikke i 2010.

Dessuten er Wroldsen tålmodig. Og han er helt trygg på seg selv. Kanskje det er fordi han er professor i kvantefysikk og har H.M. Kongens gullmedalje. Eller kanskje det bare er slik han er.

Men en svært viktig egenskap ved Wroldsen som ofte ikke blir lagt merke til, er at han alltid har flyttet sine medarbeidere fram i rampelyset, og ofte foran seg selv. Slik har han dyrket fram ledergrupper hvor den enkeltes motivasjon og energi ble utnyttet til det fulle. Det har et navn: Ledelse.

(Artikkelen har først stått på trykk i Oppland Arbeiderblad.)