Ensomhet


På torsdag traff jeg Inge, en eldre sjarmør med en flott hårmanke, gullkjede og et blikk som ikke vek. Inge gikk ikke, han spradet, ba ikke om oppmerksomhet, han tok den, snakket ikke, han formidlet. Inge er 94 år og er bruker av dagsenteret ved et sykehjem i en sentral bydel i Oslo.

”Det vanskeligste for meg, og jeg tror for de fleste av oss, er ensomheten”, sa Inge.

Vi satt der rundt et bord i kafeen på sykehjemmet med medbrakt kaffe og kringle, fem brukere av sykehjemmet og fem gjester. Gjestene hadde ikke møtt hverandre før, men hadde fått en oppgave; på 30 timer skulle vi utvikle og presentere et forslag til et konkret tiltak for å redusere ensomhet ved institusjoner. Og den første timen skulle vi tilbringe der, rundt kafébordet.

Det viser vel hvor viktig temaet er at Inge, uten å være klar over det og uten oppfordring, gikk rett inn i det.

Ensomhet rammer svært mange eldre. Og ensomhet er ikke bare smertefullt, men for mange også en skam. For å unnslippe skammen prøver man å dekke over det, uansett hvor ensom man måtte føle seg. Det er ikke mange som Inge, som åpner en samtale med å si at han er ensom.

Men hva er ensomhet? Noen ganger setter man et begrep i et skarpere relieff ved å beskrive det motsatte. Det motsatte av ensomhet er i mine øyne verken mangsomhet eller samvær, men intimitet. Man kan være ensom i samvær med andre, det har nok de fleste opplevd. Men samvær og relasjonsutvikling er en forutsetning for å etablere intimitet. Og forutsetningen for samvær og relasjonsutvikling er åpenhet. Omgivelsen må være åpen, på alle måter, og derfor må vi åpne:

Åpne via teknologi: Teknologien i dag har blitt så billig og enkel å bruke, den er så begravet i omgivelsene, at vi kan se den brukt på en kvalitativt ny måte enn selv for to år siden. Lesebrett med toveis video, veggskjerm hvor barnebarnet dukker opp og sier hei på deg i et minutts tid, Wii-type spill hvor din søster fjerndeltar fra Porsgrunn – mulighetene er mange.

Åpne et produktmarked: Ja, teknologi er en måte å åpne opp for samvær — men da må markedet åpnes opp. Nye produkter vil finne sin vei til behovene hvis det er et betalende marked som det er enkelt å nå til. Det er nok ganske klart at det ikke kan være det offentlige som finansierer dette – det viktigste markedet blir antakeligvis de pårørende, dernest beboerne selv.

Åpne for prosjektdeltakelse: Det er igjennom prosjekter med institusjonene at ideer skapes, utvikles og testes. Imidlertid så har institusjonene sjeldent ressursmessig anledning til å delta i prosjekter med universiteter, høgskoler eller firmaer, uansett hvor lovende de kan være. Jeg tror det er viktig å følge Hagenrapportens forslag om å etablere et større forskningsfond. Et slik fond bør finansiere den ekstra arbeidskraften på institusjonene som deltakelsen krever, og prioritere prosjekter med deltakelse av pårørende.

Åpne via arkitektur: Inge hadde satt opp en plakat om at han ønsket seg en å spille sjakk med – den hadde hengt der i tre måneder uten at han hadde fått svar. Men han satte ikke plakaten opp utenfor døren, eller i kafeen over gaten. Institusjonen er en borg som ikke synes, veggene holder folk inne og folk ute, de innenfor tenker ikke på livet utenfor, de utenfor tenker ikke på livet innenfor. I en travel gate med mye kafeer og mennesker går du forbi institusjonen uten å legge merke til at den er der. En slik institusjon bør ha en funksjonell løsning som inviterer de utenfor inn og de innenfor ut – slik som kafeer med store glassvegger man åpner helt opp på varme dager, hvor stolene og bordene eser ut i gaten og forskjellen på innenfor og utenfor viskes bort.

Åpne via bydelsplanlegging. Bygg nabolag, ikke institusjoner! Man åpner opp institusjonene ved å bande dem sammen. Kulturhuset er et eldrehjem, eldrehjemmet er en barnehage, bydelens kino er i samme komplekset, og årets kinogjener er 88 og kommer alltid i tøfler.

Eldrehjem før:

Eldrehjem etter:

Diskusjonene i gruppen var mange. Jeg skal ikke komme inn på resultatene fra prosessen vår her; det vil Bindslev og Abelia som står bak prosjektet ”Arena Ny Omsorg” ta videre sammen med resultatene fra de andre gruppene.

Arena Ny Omsorg hadde satt sammen grupper hvor alle kom fra ulike bakgrunner – og det gjorde det lettere å identifisere stivnet tankegods – som vi nok alle hadde. Når teknologer begynner å se på utfordringen med ensomhet kommer alltid teknologien fram. Jeg er en av dem, og som med de fleste som har en hammer, så ser verden ut som en spiker. Når økonomer ser på ensomhetsutfordringen, tenker de på hvordan markedet kan møte et behov. Når sosialøkonomer ser på dette, tenker de på hvordan man kan finansiere tiltak via det offentlige budsjettet. Når forskere ser på det tenker de på hvordan de kan få engasjert institusjonene i prosjekter. Når arkitekter ser på utfordringen, tenker de på hvordan arkitekturen kan åpne opp for interaksjon.

Men er ikke alle disse tiltakene lapping av et hullete teppe? Problemet ligger dypere, det ligger i vår kultur, ikke sant? Tenk deg et bilde i en helt annen by — Milano, Santo Domingo, Porto — av en gjeng med eldre som sitter og spiller kort på et gatehjørne og nipper til et glass.

Den nordiske kulturen er kanskje spesielt flink til å legge forholdene til rette for ensomhet. I vår jagen etter å bygge et godt samfunn hvor alle skal bli tatt vare på, har vi gradvis flyttet ansvaret fra familie og venner over til det offentlige. Og etter hvert som ansvaret har blitt flyttet, så har mulighetene for familie og venner til å holde ved noe av dette ansvaret blitt erodert. Men verre er det at noe har skjedd i hjernene våre, vi har sluttet å tro at vi har et ansvar, tanken har forsvunnet fra våre sinn.

”Til å begynne med fikk jeg besøk av familien”, sa Inge, ”men de kom sjeldnere og sjeldnere, og nå er de nesten aldri her”. ”De synes nok jeg er tatt vel hånd om”.

Jeg husker første gang jeg bodde i en lengre periode i utlandet, i Portland, Oregon, på vestkysten av USA. I bakgården holdt to gamle gubber til, Jeff og Mike, to gamle alkoholikere som ikke hadde noe sted å bo. De var på en måte en del av gården, to naboer med andre ord – men jeg tenkte ikke slik. Naboene mine pleide å gi dem litt mat og litt klær — men ikke jeg. Og jeg var sjokkert over det hele og spurte Mitch, som bodde ved siden av meg, hvorfor myndighetene ikke gjorde noe for å hjelpe Jeff og Mike. ”This is not any government’s responsibility, Morten”, sa Mitch, ”this is everybody’s responsibility”.

Ansvar kommer med intimitet, og når vi institusjonaliserer ansvar reduserer vi styrken av intime relasjoner, fostrer dermed ensomhet. Vi kan ikke rive institusjonene for å rette på dette, men kommer det ene nødvendigvis med det andre? Kan vi ikke få i pose og sekk?

(Illustrasjon av Bindslev AS)

2 thoughts on “Ensomhet

  1. Dette likte jeg. Minnes en dame jeg besøkte da jeg ennå var i jobb. Hun hadde vært enke i mange,mange år og barna var flyttet . I en alder av 102 årønsket hun å tilbringe vinteren i en eldreinstitusjon, særlig på grunn av snø og kulde. Hun sa :” jeg er ikke ensom, jeg er alene” til personalets fortvilelse nektet hun og innta alle måltidene sammen med de andre beboerne. Hun syntes det ble mere enn nok samvær under middagene. Hun kjente ingen, og hadde antagelig lite til felles med de fleste der. Så hvorfor skulle hun sosialiseres inn i et fellesskap bare fordi hun var gammel? Det er en irriterende tendens til å putte alle gamle mennesker i en bås fordi de er gamle

Comments are closed.