HiG-bosonet

I begynnelsen av sekstiårene slet teoretikere i fysikk med å forstå hvorfor partikler har masse. Peter Higgs og Francois Englert foreslo en mekanisme, en teoretisk modell som kalles ”symmetry breaking”. Modellen støtter seg på eksistensen av en partikkel som ingen hadde observert i noen eksperimenter. Denne teoretiske partikkelen ble etterhvert kjent som higgsbosonet eller “gudepartikkelen”.

Det å bevise at denne teorien var korrekt, og at HiG-bosonet eksisterte, tok nesten femti år og involverte å bygge den største og mest avanserte maskinen og forskningsfasiliteter menneskeheten noensinne har bygget, ”the Large Hadron Collider”(LHC). Oppdagelsen ifjor på Cern av en partikkel med de riktige egenskapene bekreftet eksistensen av den, og er, som Stephen Hawkins uttalte denne uken, ”en triumf for teorien.”

Og denne uken annonserte Nobelkomiteen at Englert og Higgs vil bli tildelt årets Nobelpris i fysikk.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg har kalt partikkelen HiGs-bosonet, det går vanligvis under navnet higgbosonet eller ”gudepartikkelen”. HiG er en forkortelse av Høgskolen i Gjøvik, og min omskrivning på denne bloggen er en liten honnør til forskerne ved Høgskolen i Gjøvik som bidro med sentrale bidrag til identifiseringen av bosonet, Are Strandlie og Jørn Wroldsen. Dette inkluderte arbeidet med utviklingen av algoritmene som ble benyttet til analyse av sporene i indre detektor. Gratulerer, HiG!