På togstasjonen i Lillehammer, om Bringsværd, bøker og teknologiutvikling

Togstasjonen på Lillehammer har en hyggelig kafe med en peis man kan varme seg foran. En gasspeis, riktignok, men i en god lenestol foran peisen en god kopp kaffe og en vaffel, i god norsk stil, kan du ha det virkelig trivelig der mens du venter på toget. Det er nesten som om du ønsker det er forsinket.

For noen dager siden satt jeg foran peisen og snakket med Fredrik. Fredrik Grønningsæter er journalist i Gudbrandsdølen Dagningen, en regionsavis av høy klasse som vi heller kjenner som GD. Og Fredrik var nysgjerrig, vi snakket om alt mulig rart, og ikke minst bøker. Resultatet ble et portrettintervju i GDs Lørdgsmagasin den 9. November. Fredrik har gitt meg lov til å gi en faksimile her.

En morgen i Oslo i nær framtid: «På tide å våkne, Morten. Stemmen til Siri 4.5 fyller Morten Irgens soverom i Parkveien, og er som alltid generisk behagelig. Utviklerne i Apple la vekt på at stemmen skulle ha en myk, men konsis diksjon. Mens Siri snakker, våkner resten av rommet til liv – gardinene trekkes fra, og espressomaskinen ved klesskapet begynner å brumme.

«I dag har du to avtaler: Klokken ti – møte med plasskommandant Kurt Pedersen i Cyberforsvaret på Jørstadmoen for tiårsmarkeringen av CCIS. Du må seinest ta Inter City-toget til Lillehammer klokken 8.30. Og klokken 19 forventer din kone Florissa at du innfinner deg på den karibiske restauranten Lemongrass ved Karl Johan.»

Siri føyer til, nesten ertende: «Det siste er nok det viktigste. Skal jeg legge til rette for reisen din nå?»

I filmen «The Matrix» fra 1999 får hovedpersonen Neo valget mellom å spise en rød eller en blå pille. Den røde pillen frigjør sinnet fra verdens etablerte sannheter, om enn så ubehagelig, mens den blå lar deg leve videre i lykkelig uvitenhet. Dekan og viserektor på Høgskolen i Gjøvik (HiG), Morten Irgens, har antakeligvis tygget røde piller som drops siden tenårene.

I dag, nåtid, forbereder han i samarbeid med Cyberforsvaret på Jørstadmoen, å åpne ett av Europas største senter for forskning på datasikkerhet. Skissen teller 80 ansatte og 15 professorater. Det er et storstilt spleiselag mellom militæret, politi, PST, næringsliv og akademia som plasserer Innlandet helt i front av Snowden-bølgen.

Navnet på satsingen bærer initialene CCIS – Center for cyber- and information security.

– Jeg vil gjerne kuppe dette intervjuet litt, sier Irgens, etter et kjapt «hallo», og lener seg en tanke selvfornøyd tilbake i sin skreddersydde dress. Det er en slik dress som bohemske forretningsmenn fra det dannede utland stiller opp med på konferanser. Du vet, innafor, men med rom for frekke slips.

– Hvorfor betaler du lønna mi? spør han retorisk, med svaret på rede hånd:

– Det er to grunner. Det ene er dette med videreføring av kulturarv, men viktigere: Du betaler lønna mi fordi du er bekymret for framtiden til ungene dine. Så enkelt er det.

Han viser til at de fleste studentene som begynte på HiG og HiL når pensjonsalder i 2060.

– Vi kan knapt forestille oss hva de skal gå gjennom de neste 50 årene. Utfordringene vi som samfunn står overfor møter vi med å bygge kompetanse. Dermed blir det tydelig hva som er mitt samfunnsoppdrag, nemlig å bygge kunnskap og forskning i Innlandet.

Da Irgens kom til Gjøvik i 2009 så han at høgskolen hadde et stort fagmiljø innen cybersikkerhet. Samtidig hadde Forsvaret sin ingeniørskole på Jørstadmoen. Siden 2011 har dekanen gått i skytteltrafikk i nasjonens departementer og etater for å skaffe finansiering til senteret.

– Hvor sårbare er vi egentlig? Hvorfor trenger Norge CCIS?

– Vi vet ikke, og vi har ikke lyst til å vite. Irgens stanser litt, ser seg rundt på Skysstasjonen og veiver hånden i en altomspennende bevegelse.

– At vi har denne samtalen er muliggjort av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Lysene her er styrt av IKT. Det samme gjelder trafikklysene utenfor, matdistribusjon, bankkontoer, biler, telefoner. Alt er digitalt i dag! Vi passerte «point of no return» for ti år siden.

– Point of no return? – Ja, for ti år siden kunne vi fremdeles ha gått tilbake til gamle løsninger. I dag kan vi ikke det. Eller rettere: det ville tatt lang tid.

Irgens illustrerer hvor sårbare vi er:

– I fjor var det 20.000 lommetyverier i Norge. I samme periode ble det estimert at 60.000 ID-tyverier som førte til økonomisk tap, ble begått i Norge. Det finnes ikke en forbrytelse i dag som ikke etterlater seg et elektronisk spor. Utviklingen går raskt, og vi må bare prøve å løpe etter.

Men framtiden ble tenkt på i går. Universitetet i Oslo sluttet å programmere med hullkort og gikk over til magnetkjerneminnet (RAM) rett før Morten Irgens begynte der i 1980. En tid da begrepet elektronisk databehandling (EDB) ble sett på som science fiction, og faget informatikk var like abstrakt som åndemaning.

Da han begynte, visste han knapt hva informatikk var, men Irgens visste om framtiden. Gjennom oppveksten på Hov i Land ved Randsfjorden var han en bokorm med sans for science fiction, eller den mer klassiske betegnelsen: fabelprosa.

– Tor Åge Bringsværd og Jon Bing var fabelaktige. «Den som har begge beina på jorda står stille» er Bringsværd på sitt aller, aller beste!

Skjønt, teknologien den gang var langt fra det Irgens fant i sin fabelprosa:

– Den var bare frustrerende. For dårlig og for tungvint, for omstendelig og lite elegant. Selv om vi ikke visste hvor godt et program kunne være, visste vi at det vi hadde ikke var bra nok. Vi var frustrerte over at de kommersielle produktene ikke leverte så raskt som teknologien tillot.

Mulighetene var mest ideer i populærkulturen. Så tidlig som i 1968 skrev Philip K. Dick boka «Drømmer androider om elektriske sauer?», som senere ble til kultfilmen «Blade Runner». «Gödel, Escher, Bach» av Douglas Hofstadter var likeledes banebrytende om kunstig intelligens da den kom i -79, og ble Irgens favorittbok. Og i 1984 så William Gibson for seg et verdensomspennende datanettverk i «Neuromancer».

– Tenk deg, Gibson skrev den boka på en skrivemaskin. Det er fantastisk.

Irgens er blitt 53 år, men har et tidløst drag over seg. Etter Cand.scient.-graden på 80-tallet har livet hans vært definert av teknologi. Blant annet som programmerer og som forsker på kunstig intelligens. I 1995, etter å ha jobbet en stund for Sintef og bodd en del i USA og undervist, begynte Irgens på doktorgrad i Vancouver.

– Min doktorgrad var på mange måter en studie av automatisering av logikk, som blir aktuelt på spørsmål om kunstig intelligens. Lager du et system som kan resonnere, kan man diskutere det, forklarer han, og illustrerer ivrig:

– Hver nervecelle i hjernen din gjør enkle mekaniske ting. Den kan erstattes av en chip som gjør det samme. Spørsmålet er om du vil merke noen forskjell. Mitt argument er at du ikke vil det. Når folk spør meg om maskiner kan tenke, svarer jeg alltid ja. Fordi jeg er en maskin.

De første årene av doktorgraden var selvfinansiert, og følgelig var Irgens etter eget utsagn «blakk som en kirkerotte». Da er det bra med en bedre halvdel med diplomatlønn.

– Hver fredag, når jeg kommer hjem til Oslo, står kona mi Florissa og venter på perrongen. Jeg skylder henne mye. De giftet seg i Brussel i 1997. Da var hun diplomat fra Den dominikanske republikk. Da konas diplomatgjerning var over, og Irgens selv hadde ferdigstilt doktorgraden, ventet arbeidslivet.

– Vi prøvde oss i Nord-Amerika, men plutselig kom denne dot. com-krisen med global frys på ansettelser. Løsningen for ekteparet ble å starte et programvarefirma, med produkter basert på algoritmer Irgens hadde utviklet i doktorgraden. Firmaet endte opp med å levere støttesystemer til olje- og gassnæringen.

– Fremdeles var jeg blakk som en kirkerotte. Alt vi tjente gikk inn i firmaet. Det vokste til ti personer, og til slutt begynte vi å tjene penger. På dette tidspunkt hadde Irgens vært borte fra familie og venner i Norge i 17 år. I 2009 ansatte de en direktør og satte kurs mot Oppland, og for Irgens del; en stilling som dekan på HiG. En oppgave han skjøtter med amerikansk entusiasme. Mulighetene for Innlandets akademia eksploderer som et Google-søk for hvert lille stikkord han får.

I aksen Lillehammer, Gjøvik og Jørstadmoen ligger et stort potensial, ifølge ham:

– HiG komplementerer HiL nærmest perfekt. For eksempel kan HiGs teknologiske kompetanse innen spillprogrammering og Filmskolens kunstneriske kompetanse innen presentasjon og fortellerteknikk gi en unik ekspertise og et grunnlag for en nasjonal spillskole. Og et samarbeid med Jørstadmoen innen «serious games», altså bruk av spill for trening av ferdigheter.

Gårsdagens ideer er blitt til dagens virkelighet.

– Jeg har ønsket dette i 20 år. Irgens viser fram sin smarttelefon – en Iphone av nyeste slag.

– Vi visste at det kom, men ikke helt hvordan. Apple Newton (personlig digital assistent) kom allerede på 90-tallet. Jeg tenker at telefoner i framtiden blir mer som assistenter du kan snakke med. En som organiserer hverdagen din.

Teknologien bak stemmegjenkjenningsystemet til Iphone er norsk og heter Siri, påpeker Irgens begeistret. I reklamen står det at hun skjønner hva du mener og snakker tilbake.

– Florissa! Ring Florissa! Florissa!, kauker han inn i telefonen. Ingenting skjer.

– Ha, ha, ha, det funket ikke nå.

Når folk spør meg om maskiner kan tenke, svarer jeg alltid ja. Fordi jeg er en maskin.

Tekst og foto: Fredrik Grønningsæter
Lørdag 9. november 2013, Gudbrandsdølen Dagningen, PORTRETTET LØRDAGSMAGASIN.
(C) Fredrik Grønningsæter 2013