Høgskolene har ikke et ”særlig ansvar”

Vår globale økonomi er i økende grad drevet av kunnskap, informasjon og ideer. Dette gjør universitetene og høgskolene til svært viktige aktører.

Kunnskap. Kunnskap er stadig viktigere for samfunnet vårt, for økonomien vår og for hvordan vi skal møte de stadig mer alvorlige utfordringer vi står overfor i årene framover.  Og etter hvert som kunnskap har erstattet andre ressurser som den viktigste driveren for økonomisk vekst, har utdanning i økende grad blitt et grunnlag for individuell velstand og sosial mobilitet.

I denne prosessen har universitet- og høgskolesektoren endret seg dramatisk på få år.

Et resultat blant mange er at det ikke har hensikt lengre å opprettholde skillet imellom universiteter, høgskoler og vitenskapelige høgskoler.  Vi har ikke lenger personlighetsløse og frakoplede globale forskningsuniversiteter på den ene siden og studentkjærlige, regionale leverandører av korte profesjonsstudier på den andre.  I dag representerer institusjonene i sektoren et kontinuum, med tradisjonelle breddeuniversiteter, forskningsintensive høgskoler, profesjonsrettede universiteter og undervisningsorienterte høgskoler i mange blandinger av hverandre.

Og som ofte skjer når noe utvikler seg så vokser de fra beskrivelsene, fra definisjonene. De passer ikke lengre inn i boksene vi har puttet dem inn i.  Landskapet har endret seg og vi trenger et nytt kart.

Vi bør ikke ha én eller to bokser som alle institusjonene skal bli presset inn i.  Poenget er heller at vi ikke bør ha bokser. Vi bør la tusen blomstre blomstre. Hvis hver institusjoner er fri til å utvikle sin egen nisje i markedet, så vinner vi som nasjon.

Forskningsrådet har i høst lagt ut et forslag til en egen høgskolepolicy hvor dette poenget er godt forstått.  I forslaget skriver Forskningsrådet blant annet at

  • «universiteter og høgskoler har blitt mer like»,
  • «mange høgskoler har utviklet spissmiljøer som konkurrerer på høyt nivå internasjonalt»
  • etter felles lov for UH-sektoren av 2005 er «institusjonene i prinsippet likestilt»,
  • «det ikke er hensiktsmessig å snakke om høgskolene som en ensartet kategori, klart forskjellig fra universitetene», og
  • «Skillet mellom høgskoler og universitet begynner i økende grad å bli problematisk».


Det er forfriskende lesning, og Forskningsrådet har gjort en svært god jobb med dette forslaget. Men i forslaget fra Forskningsrådet snakkes det allikevel en del om høgskolenes ”særlige ansvar”.  Jeg tror ikke det er en nyttig anskuelse. Det er som om Forskningsrådet ikke har tatt konsekvensen av sin egen analyse.

Det har mindre og mindre hensikt å snakke om at høgskolene har et særlig ansvar hvis det er mindre og mindre hensiktsmessig å snakke om høgskolene som en ensartet kategori, klart forskjellig fra universitetene. 

Forskningsrådets beskrivelse av høgskolenes særskilte ansvarsområder innen undervisning – oftest eksemplifisert ved å henvise til kortere profesjonsutdanninger – tilbys også ved universitetene, mens høgskolene tilbyr både disiplinfaglige utdanninger, lengre profesjonsutdanninger, og i økende grad doktorgradsutdanninger. Og på forskningssiden ser vi framvekst av forskningsintensive miljøer i høgskolen, samtidig som kvaliteten forskningskvalteten ved miljøene varierer stort.

Tilsvarende er det ikke en særlig nyttig anskuelse å snakke om høgskolenes særlige «regionale ansvar». Alle universiteter og høgskoler, uavhengig av om de er universiteter eller høgskoler eller hvor de ligger i landet, har både nasjonale ansvar og et ansvar for å opprettholde og utvikle tett kontakt med den byen eller regionen de er plassert i.

Opprettholdelse av skillet imellom høgskole og universiteter reflekterer ikke virkeligheten, og er derfor unaturlig. Men viktigere er at opprettholdelse av dette skillet er skadelig for utviklingen i sektoren. Det reduserer profesjonaliseringen i sektoren. Det reduserer konkurranse. Det hemmer den naturlige kvalitetsutviklingen av studieprogrammene. Det hemmer Norges evne til å hente ut sitt FoU-potensiale. Og det reduserer Norges evne til å hente forskningsmidler fra EUs rammeprogrammer.